5. Sårbare grupper og lindrende behandling

Lindrende behandling og omsorg ved livets slutt

Personer i livets sluttfase, må sikres god lindrende behandling og omsorg, som ivaretar verdigheten til pasienten. I covid-19-epidemien kan kapasitetsutfordringer, smitteverntiltak og restriksjoner for besøk av pårørende i sykehjem og sykehus, være forhold som inngår i vurderingen av hvor pasienten best kan ivaretas i livets sluttfase.

Avgjørelse om å iverksette lindrende behandling for døende tas av ansvarlig lege i samråd med fagansvarlig sykepleier, annet helse- og omsorgspersonell som kjenner pasienten, og om mulig etter samtale med pasient og/eller pårørende. Avgjørelsen baseres som vanlig på vurderingskriterier som funksjonsstatus og prognose med hensyn til levetid.

Pasienter i sykehjem vil i de fleste tilfeller kunne få best lindrende behandling ved at dette gis i sykehjemmet, eventuelt i samarbeid med palliativt team fra spesialisthelsetjenesten. For døende pasienter i sykehjem bør det – gjennom anbefalte smitteverntiltak og innenfor rammen av forsvarlig smittevern ved institusjonen - lettes på besøksrestriksjonene slik at pårørende får være tilstede i livets sluttfase.

Der lindrende behandling ikke kan ivaretas på en forsvarlig og omsorgsfull måte for personer som bor i eget hjem, bør pasienten legges inn i sykehjem eller lokalsykehus.

Når lindrende behandling i livets sluttfase foregår i eget hjem, forutsettes god oppfølging fra fastlege og samarbeid med ansvarlig sykepleier i hjemmesykepleien, samt muligheter for å konferere med palliativt team i spesialisthelsetjenesten der hvor dette er aktuelt. Frivillige som gjennom sin organisasjon har fått opplæring til å sitte vakt hos pasienten, eller pårørende som har fått opplæring, kan være et supplement som kan bidra til trygghet for pasient.

For øvrig gjelder Helsedirektoratets nasjonale faglige råd om lindrende behandling i livets sluttfase.

Regionale kompetasetjenester for lindrende behandling har også utarbeidet veiledningsmateriell på området.

Spesielt sårbare grupper

Sårbare grupper, for eksempel barn, psykisk syke, rusavhengige, bostedsløse, personer med kognitiv svikt, eldre på sykehjem, aleneboende, personer med omfattende behov og pårørende med særlig tyngende omsorgsoppgaver, kan være spesielt utsatt for negative konsekvenser av redusert kapasitet i helse- og omsorgstjenestene i kommunene.  Enkelte brukergrupper kan også ha varierende grad av utfordringer med å følge anbefalinger om smittevern, blant annet pga. språkbarrierer.

Kommunen bør legge planer for hvilke tjenester som må opprettholdes for sårbare hjemmeboende i alle faser av epidemien, og hva som ved behov kan avsluttes eller reduseres for en periode. Planer for den enkelte bør legges i dialog med tjenestemottakere og eventuelt pårørende, og bør ha vurdering av forsvarlig tidsramme.

Kommunene må sikre at foreldre til barn med store og sammensatte behov får forsvarlig hjelp og avlastning i de ulike fasene av epidemien. Det samme gjelder andre pårørende med særlig tyngende omsorgsoppgaver. Det må også planlegges for evt sykdom hos pårørende.

Pasienter som bor i sykehjem og rammes av alvorlig covid-19-sykdom, vil i de fleste tilfeller ha liten nytte av intensivbehandling i sykehus, og bør derfor fortrinnsvis gis støttebehandling og eventuelt lindrende behandling i sykehjemmet. Behov for innleggelse på sykehus for covid-19 eller annen sykdom vurderes individuelt ut fra pasientens tilstand, og sees i sammenheng med tidligere sykdomsbyrde, funksjonsnivå, skrøpelighet og graden av kognitiv svikt med mer.

Sist faglig oppdatert: 28. april 2020