5. Autorisasjon og andre krav til tjenesteyteren
For at helsehjelpen skal være refusjonsberettiget, må tjenesteyteren som hovedregel ha autorisasjon og eventuelt spesialistgodkjenning m.v. på tilsvarende måte som om behandlingen hadde vært utført i Norge, jf. forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land.
5.1 Krav til offentlig autorisasjon
En autorisasjon er en bekreftelse på at noen oppfyller de formelle og faglige krav til gjeldende yrkestittel.
Det fremgår av forskriftens § 6 første ledd at helsehjelpen må være gitt av helsepersonell med offentlig autorisasjon. Autorisasjonen må være gyldig i det landet der helsehjelpen er mottatt. Det kreves ikke norsk autorisasjon.
5.2 Spesialistgodkjenning og andre særlige kompetansekrav
Der spesialistgodkjenning er et krav for å få stønad til helsehjelp i Norge, må behandlingen i utlandet være utført av helsepersonell med tilsvarende spesialistgodkjenning. Spesialistgodkjenningen må være gyldig i det landet helsehjelpen er mottatt. Det kreves ikke norsk spesialistgodkjenning.
For legespesialister er godkjente spesialiteter i stor grad harmonisert gjennom forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits. Kravet til legespesialitet vil dermed i utgangspunktet være oppfylt i de fleste tilfeller. For nærmere angivelse av kvalifikasjonskrav, se Vedlegg V – godkjenning ved harmoniserte utdanninger.
Når det stilles særskilte kompetansekrav til tjenesteyteren for rett til stønad etter norske regler, gjelder disse tilsvarende. Eksempel på dette er krav om tilleggskurs/utdannelse for visse takster for legehjelp, manuellterapi og psykomotorisk fysioterapi, samt psykologhjelp.
Forskriften åpner for å gjøre unntak fra vilkåret om tilsvarende spesialistgodkjenning eller særskilt kompetanse. Det er to vilkår som må være oppfylt for å gjøre unntak. For det første må den aktuelle spesialiteten eller tilsvarende formalkompetanse ikke eksistere i landet der helsehjelpen er mottatt. Videre må det dokumenteres at tjenesteyteren i stedet faktisk har tilsvarende realkompetanse eller annen legespesialisering som det er nærliggende å sammenligne med den spesialiteten som kreves i Norge.
Det kan ikke gjøres unntak dersom den aktuelle spesialiseringen eksisterer i landet der helsehjelpen er mottatt.
Særlig om spesialistgodkjenning ved implantatbasert protetikk
I regelverket for stønad ved tannbehandling etter folketrygdloven § 5-6 er det for refusjon ved implantatbasert protetikk og implantatkirurgi satt særskilte kompetansekrav til tannlegen som utfører behandlingen. For å kunne få stønad til implantatbasert protetikk i Norge, må både tannlegen som setter inn implantatene (kirurgen) og tannlegen som utfører det protetiske arbeidet ha en nærmere angitt spesialistgodkjenning.
Kjeve-/oralkirurgi er omtalt i kvalifikasjonsdirektivet vedlegg V. Det kan dermed kreves dokumentasjon for at tannlegen som har foretatt den kirurgiske innsettingen av implantater i et annet EØS-land, innehar en av de aktuelle spesialitetene. Spesialitet i oral protetikk er derimot ikke omtalt i kvalifikasjonsdirektivet, og det er ikke alle EØS-land som har en slik spesialistgodkjenning. Det åpnes likevel for refusjon for den protetiske delen av behandlingen i land hvor spesialitet i oral protetikk ikke eksisterer. I slike tilfeller må en foreta en konkret vurdering av om tjenesteyterens kompetanse kan anses å være til nærmet lik den spesialkompetansen som kreves i Norge.
Vedlegg 2 til forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land kan gi noe veiledning ved vurdering av bekreftelse på autorisasjon og lignende fra andre EØS-land. I vedlegget listes opp navn på vitnemål, utdanningsnivå mv. for ulike grupper av helsepersonell.
Særlig om krav til tjenesteyters autorisasjon og spesialistgodkjenning ved sykehusbehandling
Hvis helsehjelpen er mottatt i forbindelse med et sykehusopphold i et annet EØS-land, legges det til grunn at helsepersonellet som har deltatt i helsehjelpen innehar nødvendig autorisasjon og oppfyller eventuelle spesialistkrav for den aktuelle helsehjelpen. Helfo vil kunne etterspørre dokumentasjon på autorisasjon og spesialistgodkjenning i særlige tilfeller.
5.3 Adgang til å praktisere lovlig
Helsepersonellet må ha adgang til å praktisere lovlig i det landet der helsehjelpen er mottatt. I dette ligger noe mer enn at helsepersonellet har gyldig autorisasjon, jf. første ledd. Vedkommende må lovlig kunne drive virksomhet som helsepersonell i landet der helsehjelpen er mottatt.
I forarbeidene er særskilt nevnt de tilfeller hvor helsehjelpen ytes av helsepersonell som midlertidig yter tjenester i behandlingslandet. Det er da et krav at tjenesteyteren har lovlig adgang til å drive slik midlertidig tjenesteyting, jf. kvalifikasjonsdirektivet.
5.4 Behandlerens tilknytning til den offentlige helsetjenesten ved helsehjelp i andre EØS- land enn Norge
Det er ikke et krav for stønad etter folketrygdlovens § 5-24 a at behandling en pasient har mottatt i et annet EØS- land enn Norge er utført av helsepersonell som er tilknyttet den offentlige helsetjenesten i behandlingslandet. Private tjenesteleverandører kan derfor benyttes i forbindelse med helsehjelp i utlandet.
5.5. Behandlerens tilknytning til den offentlige helsetjenesten ved helsehjelp i Norge
For de to persongruppene som etter bestemmelsene i pasientrettighetsdirektivets artikkel 7.2.b kan benytte folketrygdloven § 5-24a for å få refundert utgifter til behandling i Norge (utenlandsbosatte pensjonister og deres familiemedlemmer, samt grensearbeideres familiemedlemmer), stilles det derimot krav til at tjenesteleverandøren har en tilknytning til det offentlige. Artikkel 7.2.b oppstiller i utgangspunktet kun regler for hvilken stat som er ansvarlig for utgiftsdekning når behandling er mottatt, og oppstiller således ingen nye rettigheter for de angjeldende personene med tanke på tilgangen til helsetjenester. Retten til å få dekket utgifter i Norge vil med dette begrense seg til hva innenlandsboende rettighetshavere har rett til.
Helsedirektoratet (2020). 5. Autorisasjon og andre krav til tjenesteyteren [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (sist faglig oppdatert 05. mai 2020, lest 20. oktober 2021). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/folketrygdloven-kap-5/folketrygdloven--5-24-a--stonad-til-helsetjenester-mottatt-i-et-annet-eos-land-f22.11.2010-nr-1466/5-Autorisasjon-og-andre%20krav-til-tjenesteyteren