4. Henvisning, resept og rekvisisjon
I forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land § 5 er de gjeldende tilpasninger og unntak når det gjelder henvisning, resept og rekvisisjon regulert.
4.1 Henvisning
Som hovedregel skal det foreligge henvisning i de tilfeller hvor det er et krav om henvisning for tilsvarende behandling i Norge. I Norge er det et krav om henvisning for å få stønad til dekning av utgifter til helsehjelp innenfor spesialisthelsetjenesten, behandling hos, ortoptist, logoped og audiopedagog, samt kjeveortoped. Det er videre krav om resept og rekvisisjon for stønad til dekning av utgifter til legemidler og medisinsk utstyr, samt laboratorieprøver og radiologiske undersøkelser/behandling.
Nærmere regler om krav om henvisning, eventuelle takster som kan benyttes uten henvisning, samt hvem som kan henvise til aktuell behandling, fremgår av de enkelte bestemmelser i folketrygdloven, tannhelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven.
Utgangspunktet er at henvisningen skal være gitt av helsepersonell som praktiserer i Norge. Det gjelder visse unntak fra kravet om henvisning fra norsk helsepersonell. Dette gjelder for det første «der behovet for helsehjelpen oppsto etter avreise fra Norge». I slike tilfeller kan vilkåret om henvisning oppfylles ved henvisning fra tilsvarende helsepersonell i annet EØS-land. «Tilsvarende helsepersonell» viser til at henvisningen må være utformet av helsepersonell som er sammenlignbare med en av de behandlergruppene som har henvisningsrett etter norske regler.
Ikke alle land har henvisningsordning for spesialisert helsehjelp. Dersom det ikke er mulig å dokumentere gjennom henvisning at allmennlege eller annet helsepersonell som har henvisningsrett innenfor primærhelsetjenesten er oppsøkt på forhånd, kan annen dokumentasjon godtas. Annen dokumentasjon skal foreligge fra relevant behandler for aktuell helsehjelp. Det er presisert i forskriften at dokumentasjonen må vise/bekrefte at behandler med henvisningsrett har funnet behov for mer spesialisert helsehjelp.
Videre kan vilkåret om henvisning i «særskilte tilfelle» frafalles helt. Det er kun i tilfeller hvor behovet for helsehjelpen oppsto under opphold i utlandet at det er tale om å frafalle vilkåret om henvisning. I tillegg må det etter omstendighetene fremstå som urimelig å kreve at vilkårene i annet ledd er oppfylt. Dette er en snever unntaksmulighet. «Særskilte tilfelle» er et strengt vilkår. Det gis her uttrykk for at det er en terskel som skal passeres for at man skal kunne si at det foreligger et særskilt tilfelle. Et sentralt moment vil være om det fremstår urimelig at helsehjelpen ikke dekkes på grunn av manglende henvisning eller dokumentasjon på at allmennlege eller annet helsepersonell med henvisningsrett er konsultert på forhånd.
4.2 Resept og rekvisisjon
I de tilfeller hvor det stilles krav til resept eller rekvisisjon utstedt av lege eller tilsvarende helsepersonell for å motta den aktuelle helsehjelpen i Norge, vil et tilsvarende krav gjelde dersom helsehjelpen er mottatt i et annet EØS-land. I Norge er resept et vilkår for stønad til legemidler utenfor institusjon.
Rekvisisjon er et vilkår for stønad til laboratorieprøver, radiologisk undersøkelse/behandling og for stønad til spesielt medisinsk utstyr utenfor institusjon.
Krav om resept og rekvisisjon må være oppfylt for å få dekning av utgifter til disse formålene etter folketrygdloven § 5-24 a. Kravet kan imidlertid oppfylles ved at resepten eller rekvisisjonen utstedes av tilsvarende helsepersonell som praktiserer i annet EØS-land. Med tilsvarende helsepersonell menes tilsvarende type/sammenlignbart helsepersonell som kan skrive ut resept eller rekvisisjon til dette i Norge. Ved vurderingen av begrepet «tilsvarende helsepersonell» kan kvalifikasjonsdirektivet gi veiledning.
For rekvisisjoner og resepter er det i utgangspunktet ikke et krav at disse skal være utstedt av helsepersonell som praktiserer i Norge før avreise. Rekvisisjon til prøver og undersøkelser ved medisinske laboratorier og radiologiske undersøkelser og behandling skal likevel være utstedt av helsepersonell som praktiserer i Norge, med mindre prøven, undersøkelsen eller behandlingen er nødvendig i forbindelse med annen helsehjelp som mottas i annet EØS-land. I slike tilfeller godtas rekvisisjon fra annet EØS-land.
Når det gjelder legemidler, må pasienten kunne dokumentere at legemidlet er utlevert fra et apotek som har tillatelse i et EØS-land til salg av legemidler, og at legemidlet er utlevert til pasientens personlige bruk. Kjøp av legemidler ved forsendelse fra et annet EØS-land (nettapotek eller lignende) omfattes ikke av refusjonsordningen.
Ved stønad til legemidler som dekkes i Norge etter folketrygdloven § 5-14 og § 5-22, kan det ytes refusjon også for legemidler som ikke har markedsføringstillatelse i Norge, dersom det aktuelle legemidlet er generisk til legemidler med markedsføringstillatelse i Norge. I slike tilfeller kreves det ikke særskilt begrunnelse for hvorfor markedsført preparat ikke kan benyttes.
For legemidler som finansieres av regionalt helseforetak i Norge etter spesialisthelsetjenesteloven, er utgangspunktet at resept skal være gitt av helsepersonell som praktiserer i Norge. I tilfeller hvor behov for legemidlet oppsto etter avreise fra Norge, kan resept likevel utstedes av tilsvarende helsepersonell i annet EØS-land.
Helsedirektoratet (2020). 4. Henvisning, resept og rekvisisjon [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (sist faglig oppdatert 05. mai 2020, lest 20. oktober 2021). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/folketrygdloven-kap-5/folketrygdloven--5-24-a--stonad-til-helsetjenester-mottatt-i-et-annet-eos-land-f22.11.2010-nr-1466/4-henvisning-resept-rekvisisjon