13. Forholdet til andre regler om stønad til behandling i utlandet mv.
I visse tilfelle vil de som har krav etter folketrygdloven 5-24 a, også ha rettigheter etter andre ordninger. Forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land § 14 regulerer forholdet mellom § 5-24a og andre ordninger for dekning av helsehjelp i utlandet. Det grunnleggende prinsippet er at pasienter som helt eller delvis har fått dekket behandling i utlandet av det offentlige, ikke i tillegg har krav på refusjon etter § 5-24 a.
13.1 Forholdet mellom folketrygdloven § 5-24 a og rettigheter etter andre lover
Forskriftens § 14 fastholder prinsippet om at dekning etter kapittel 5 i folketrygdloven er subsidiær. Det vil si at hvis det offentlige dekker behandling i utlandet etter andre regler, faller dekning etter folketrygdloven § 5-24 a bort.
Brukeren har ikke krav på refusjon etter folketrygdloven § 5-24 a når:
vedkommende har fått behandling i utlandet på det offentliges bekostning etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 fjerde eller femte ledd. Dette er pasienter som ikke har fått nødvendig helsehjelp innenfor en fastsatt frist eller hvor det regionale helseforetaket ikke finner et adekvat tilbud her i Norge.
vedkommende har vært på behandlingsreise til utlandet, finansiert gjennom egen tilskuddsordning på statsbudsjettet. Seksjon for behandlingsreiser ved Rikshospitalet forvalter f.eks. behandlingsreiser til personer med definerte kroniske sykdommer til et varmt og solrikt klima.
13.2 Forholdet mellom folketrygdloven § 5-24 og § 5-24a
I enkelte tilfeller vil brukeren ha rett til dekning etter § 5-24 (med tilhørende forskrifter) i tillegg til å kunne ha rettigheter etter § 5-24 a. Det er i første rekke medlemmer av folketrygden som er bosatt i andre land som har rett til helsehjelp etter § 5-24.
I de tilfellene en person oppfyller vilkårene for refusjon etter både § 5-24 og § 5-24 a, kan brukeren selv velge hvilken refusjonsordning kravet skal behandles etter. Brukeren kan ikke få refusjon etter begge bestemmelsene selv om en av ordningene ikke skulle gi full refusjon.
13.3 Forholdet mellom folketrygdloven § 5-24 a og gjensidighetsavtaler
Trygdeforordning 883/04 gir rett til dekning av nødvendig helsehjelp ved midlertidig opphold innenfor EØS-området. Denne rettigheten dokumenteres med det europeiske helsetrygdkortet. Når en pasient har fått helsehjelp i et annet EØS-land og brukt helsetrygdkortet, ytes det ikke stønad etter § 5-24 a.
Personer som er bosatt i utlandet og har rett til helsehjelp i bostedslandet på Norges bekostning, kan ikke velge refusjon etter § 5-24 a for helsehjelp mottatt i bostedslandet.
Eksempler:
- En person er på ferietur i Tyskland. Under oppholdet blir vedkommende syk, og mottar nødvendig legehjelp. Han viser frem sitt helsetrygdekort, og betaler en egenandel. Vel tilbake i Norge sender han inn refusjonskrav etter § 5-24 a. Dette kravet må avslås ettersom han har valgt å benytte en annen refusjonsordning, og allerede har fått dekket utlegg etter tyske regler.
- En norsk statsborger er bosatt i Belgia og er pliktig medlem av norsk folketrygd etter folketrygdloven § 2-5. Hun reiser på ferie til Italia, hvor hun blir syk og oppsøker lege. Hun betaler fullt ut for behandlingen og søker deretter refusjon fra norsk folketrygd. Ettersom hun er pliktig medlem av norsk folketrygd etter § 2-5, kan hun falle inn under den persongruppen som har rett til helsetjenester etter § 5-24 for helsetjenester i Italia (som er unntatt fra avskjæring). Hun skal da i utgangspunktet kunne velge hvorvidt hun ønsker refusjon etter reglene i § 5-24, etter 5-24 a eller etter trygdeforordningen. Dersom legen hun har benyttet er privatpraktiserende, kan hun ikke fremme refusjonskrav etter reglene i trygdeforordningen.