7. Metode og prosess

Retningslinjen er den første nasjonale faglige retningslinjen for tannhelsetjenester til barn og unge. Den setter standard for hva som er kvalitetsmessig gode tannhelsetjenester, det vil si «faglig forsvarlige» tjenester. 

Retningslinjen inneholder anbefalinger om tjenester innenfor forebygging, diagnostikk, behandling, organisering og samarbeid eller samhandling. Perspektivet om utjevning av ulikhet i tannhelse, og det helsefremmende og forebyggende perspektivet ligger til grunn.

Dette er en klinisk retningslinje som omfatter tannhelsetjenester og helsefremmende og forebyggende tjenester for det enkelte individ. Den omfatter ikke anbefalinger om grupperettede og befolkningsrettede helsefremmende og forebyggende tiltak, eller folkehelsearbeid.

IS-nummer: IS-2540.

    Mål

    Overordnet mål er optimal tannhelse for barn og unge 0–20 år, samt reduksjon av sosial ulikhet og annen ulikhet i tannhelsen. Retningslinjen skal bidra til at alle barn og unge får tilpassede og kunnskapsbaserte tann- og munnhelsetjenester uavhengig av bosted, kjønn, diagnose og sosial bakgrunn.

    Videre skal den bidra til at tannhelsetjenesten følger opp bestemmelser i lovverket om opplysningsplikten til barnevern og politi. Når tannhelsepersonell har grunn til å tro at et barn utsettes for omsorgssvikt, mishandling eller overgrep, skal de melde fra til rette myndighet.

    Anbefalingene er normerende og retningsgivende og skal bidra til

    • god kvalitet og forsvarlig drift
    • riktige prioriteringer
    • mindre uønsket variasjon
    • helhetlige pasientforløp og god samhandling 

    Målgruppe

    Primære målgrupper er 

    • ansvarlige for den offentlige tannhelsetjenesten
    • tannhelsepersonell i allmenntjenesten som yter tjenester til barn og unge, både offentlig og privat.

    Anbefalingene vil være normerende også for spesialisttannhelsetjenesten og undervisningsinstitusjonene.

    Sekundære målgrupper er

    • helsestasjon- og skolehelsetjenesten
    • andre helsetjenester i kommuner og helseforetak, fastleger, psykologer, øvrig helsepersonell
    • barnevernet og barnevernsinstitusjoner
    • barnehager, skoler og andre som er i kontakt med barn og unge.

    Endelig målgruppe er barn og unge 0–20 år.

    Metode

    Kunnskapsbasert tilnærming

    En nasjonal faglig retningslinje skal bygge på kunnskapsbasert tilnærming. Det innebærer at forskning, klinisk erfaring og brukererfaring samlet skal inngå i vurderingen av ønskede og uønskede konsekvenser av foreslåtte tiltak. Konsekvensene skal ses i lys av verdier, ressursbruk, prioriteringskriterier, lover og forskrifter, se Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer,

    Anbefalingene i denne retningslinjen står på følgende tre tilnærminger:

    • Systematisk innhentet og vurdert forskningsbasert kunnskap
    • Klinisk kunnskap
    • Brukererfaringer

    På områder der det er funnet mindre forskningsbasert kunnskap, har klinisk kunnskap og brukererfaringer fått større vekt. Klinisk kunnskap og brukerkunnskap har fremkommet gjennom diskusjoner i arbeidsgruppen, i rådslag og høringer. I arbeidsgruppeprosessen ble det benyttet en standardisert arbeidsmetode fra GRADE-verktøyet; DECIDE. Verktøyet brukes til å utforme anbefalinger etter at forskningsgrunnlaget er kjent, og sikrer at brukerrepresentanter og klinikere går gjennom relevante forhold som verdier, ønskede og uønskede effekter, ressursbruk, likhet, akseptabilitet og gjennomførbarhet knyttet til det aktuelle spørsmålet. Når det gjelder anbefalinger om organisatoriske innretninger og forhold er disse utformet etter klinisk erfaring og brukererfaring, samt kunnskap om den norske helse- og omsorgstjenesten. Noen av "anbefalingene" er forankret i lovverk, de er lovkrav.

    Utarbeidelse av forskningsgrunnlaget

    Problemstillinger
    Høsten 2013 utarbeidet arbeidsgruppen problemstillinger som vi ønsket svar på. Disse ble omformulert til PICO-spørsmål:

    • Population (pasientgruppe)
    • Intervention (tiltak, intervensjon)
    • Comparison (tiltaket sammenlignes med)
    • Outcome (utfall)

    Hvilke tiltak gir bedring for hvem, sammenlignet med hva, på hvilke utfallsmål? Gruppedeltakerne samlet forslag til spørsmål med tanke på å:

    • hindre uønsket variasjon i tjenesten
    • sikre god kvalitet
    • sikre riktige prioriteringer
    • løse samhandlingsutfordringer
    • sikre helhetlige pasientforløp

    Den brede prosessen med arbeidsgruppen endte opp med 75 PICO-spørsmål. Spørsmålene ble prioritert ut fra variasjoner i praksis, usikkerhet om effekt, samt viktighet for tjenesten/fagfeltet. Senere i prosessen har det kommet til noen anbefalinger på grunnlag av diskusjon i arbeidsgruppen, innspill i rådslag og høringer.
     
    Biblioteksøk
    Biblioteket ved Helsedirektoratet, nå Bibliotek for helseforvaltningen og Rusfagsbiblioteket, utførte systematiske litteratursøk på majoriteten av PICO-spørsmålene. I 2017 og 2019 ble det gjort oppdaterte søk på prioriterte PICO.
     
    Det ble først foretatt søk på retningslinjer fra andre land, og flere ble funnet. Metodikken i retningslinjene ble kvalitetsvurdert etter sjekkliste utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten til høy, moderat eller lav kvalitet. Retningslinjene ble så vurdert om de hadde et forskningsgrunnlag som var relevant for norske forhold. De ble så vurdert om retningslinjene hadde forskningsgrunnlag som var relevant for norske forhold. 

    På spørsmål som ikke hadde dokumentasjon i retningslinjer ble det søkt etter systematiske oversikter. De ble kvalitetsvurdert ved hjelp av sjekklister for vurdering av forskning til høy, moderat eller lav kvalitet. Tre kunnskapsoversikter er utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. 

    For noen spørsmål hvor det ikke ble funnet relevante retningslinjer eller systematiske oversikter ble det søkt etter konsensusrapporter, policydokumenter og lignende fra relevante fagmiljøer i europeiske land.

    Det er i liten grad søkt etter primærstudier. Norske primærstudier er benyttet der det er relevant at norske forhold fremkommer.

    Det ble søkt i følgende databaser: Ovid MEDLINE(R) In-Process & Other Non-Indexed Citations, Ovid MEDLINE(R) Daily and Ovid MEDLINE(R) 1946 to Present, Embase 1974-, Cochrane Database of Systematic Reviews (CDSR), Other Reviews (DARE), Methods Studies, Technology Assessments, Economic Evaluations, CRD (Centre for Reviews and Dissemination): DARE, NHS EED, HTA, PubMed, SveMed+

    Lesing og sammendrag av artikler
    På grunnlag av lister fra biblioteksøkene ble relevante publikasjoner plukket ut etter tittel. Alle sammendrag ble deretter lest av minst to personer uavhengig av hverandre. Etter gjennomlesning av sammendragene, ble relevante artikler plukket ut og gjennomlest i fulltekst. Alle artikler ble lest av to personer uavhengig av hverandre. Artiklene ble kvalitetsvurdert basert på sjekklister for vurdering av forskning.

    Vurdering av forskningsgrunnlaget

    Resultat av litteratursøk er presentert i egne dokumentasjonsark. Artikler som ble vurdert som relevante (hovedsakelig systematiske oversiktsartikler med eller uten metaanalyser) er oppsummert i tekst.

    Det var relativt få PICO-spørsmål med dokumentasjon som viste seg mulig eller hensiktsmessig å gradere (GRADE). Å gradere dokumentasjonsgrunnlaget for et PICO-spørsmål innebærer en systematisk vurdering av resultater og metodisk kvalitet på dokumentasjonen i tabellform Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer side 30. For å kunne gradere bør det foreligge utfallsmål i tall og helst effektstørrelser. 

    Utfordringer og erfaringer fra prosessen
    Primærstudier som ikke inngår i en systematisk oversikt er i liten grad inkludert i forskningsgrunnlaget. Dette kan være en svakhet. 

    Enkelte av de opprinnelig formulerte PICO-spørsmålene viste seg i ettertid å være vanskelige å besvare fordi de var så vide. Utfallsmål var heller ikke godt nok presisert. Det ble derfor foretatt tilpasninger i etterkant ved at noen PICO-spørsmål ble mer entydig formulert i DECIDE-prosessen. Det er vanskelig å si om dette kan ha påvirket resultatene.

    Den største utfordringen har imidlertid vært at det finnes lite konkluderende forskning på området.   

    Utarbeidelse av anbefalinger

    Forslag til anbefalinger ble utarbeidet på bakgrunn av forskningsgrunnlag, klinisk erfaring og brukererfaring. Der forskningsgrunnlag er fraværende eller ikke-konkluderende er klinisk erfaring og brukererfaring tillagt større vekt. Det har vært faglig konsensus i arbeidsgruppen om hovedlinjene i anbefalingene. Konsensus betyr at arbeidsgruppen har belyst og diskutert ulike synspunkter og står samlet bak forslag til anbefalingstekst. Helsedirektoratet har besluttet de endelige anbefalingene.

    Det ble benyttet DECIDE-skjemaer på tilnærmet alle anbefalinger. DECIDE angir en strukturert fremgangsmåte for prosessen fra forskningsgrunnlag til anbefalingsforslag. Prosessen fremgår under fanen Vurdering. 

    Sterke og svake anbefalinger

    Ved hjelp av spørsmål i DECIDE ble det vurdert om anbefalingene skulle være sterke eller svake. 

    Ved sterke anbefalinger for en intervensjon benyttes hjelpeverbet «bør» eller «anbefaler». I en sterk anbefaling er det vurdert som klart at fordelene veier opp for ulempene. Pasienter og tannhelsepersonell vil, i de fleste situasjoner, mene at det er riktig å følge anbefalingen.

    «Skal» eller «må» kan brukes når anbefalingen er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å gjøre som anbefalt. 

    «Skal» eller «må» benyttes også ved lovkrav.

    Ved svake anbefalinger for en intervensjon brukes hjelpeverbet «kan» eller «foreslår». I en svak anbefaling vil det være noe uklart om fordelene veier opp for ulempene. Ulike valg kan være riktig for ulike pasienter, og tannhelsepersonell må hjelpe til med å vurdere hva som er riktig i den enkelte situasjon.

    Spørsmålene som ble diskutert for å komme frem til anbefalingene var blant annet:

    • Er det stor usikkerhet om balanse mellom nytte og skade?
    • Er det lav kvalitet på dokumentasjonen eller lav tiltro til effektestimatene?
    • Er det stor usikkerhet eller variasjon vedrørende verdier og preferanser?
    • Er det stor usikkerhet om netto gevinst er verdt kostnadene? Flere ja på disse spørsmålene ga større sannsynlighet for svak anbefaling (Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer).

    Anbefalingenes rettslige betydning

    Helsedirektoratet skal utvikle, formidle og vedlikeholde nasjonale faglige retningslinjer som understøtter de mål som er satt for helse- og omsorgstjenesten. Retningslinjer skal baseres på kunnskap om god praksis og skal bidra til kontinuerlig forbedring av virksomhet og tjenester (helse- og omsorgstjenesteloven § 12-5).

    Retningslinjer inngår som et akseptert grunnlag og setter en norm for hva som er faglig forsvarlig, det vil si, hva som er tjenester av god kvalitet. Anbefalinger gitt i nasjonale faglige retningslinjer er ikke rettslig bindende, men har likevel stor rettslig betydning gjennom kravet om faglig forsvarlighet. I situasjoner der helsepersonell velger løsninger som i vesentlig grad avviker fra gitte anbefalinger skal dette dokumenteres jf. forskrift om pasientjournal § 8, bokstav h. En bør være forberedt på å begrunne sine valg i eventuelle klagesaker eller ved tilsyn. 

    Den eller de som er satt som subjekt i anbefalingen for å utføre varierer. Det er 

    • Tannlege eller tannpleier
    • Tannhelsepersonell
    • Helsepersonell
    • Den offentlige tannhelsetjenesten eller fylkeskommunen

    Utvidelse av målgruppen

    Opprinnelig målgruppe var barn og unge 0-18 år. Høsten 2015 ble det besluttet å inkludere ungdom 19-20 år. De har samme rettigheter i Lov om tannhelsetjenesten, med unntak av at de har en egenandel på 25 %. I litteratursøkene er populasjonen avgrenset til 18 år. Det er på generelt grunnlag vurdert at anbefalinger som gjelder for 18-åringer også kan gjelde for 19-20 åringer. Der dette er usikkert kommer vurderingen frem under begrunnelsen for anbefalingen.

    Høring 

    Retningslinjens første del var til intern høring i september 2016. Den eksterne høringen var fra 13. desember 2016 til 20. mars 2017. Fristen ble etter forespørsel forlenget ut april. Det kom 47 høringsinnspill som ble grundig vurdert. Dette resulterte i flere innholdsmessige og andre endringer i retningslinjen. 

    Retningslinjens andre del var til intern høring i ..... 2020...

    Implementering, evaluering og revisjon

    Vinteren 2014 ble det gjennomført en spørreundersøkelse i den offentlige tannhelsetjenesten med formål å få innspill til arbeidet og oppmerksomhet om retningslinjen.

    Tannhelsetjenesten, utdanningsinstitusjoner og fagforeninger innen odontologi har vært orientert siden oppstart av arbeidet. Prosjektleder, arbeidsgruppeleder og andre representanter fra arbeidsgruppen har informert i ulike fora. Den offentlige tannhelsetjenesten i 18 fylker ved ledelsen og/eller samlinger for alle ansatte er informert retningslinjens første del.

    Det har vært gjennomført rådslag for å få innspill om retningslinjen og gjøre den kjent før ekstern høring:

    • i 2015 to rådslag om retningslinjens første del (kapitlene ......)
    • Fylkestannleger, overtannleger, ledere av regionale odontologiske kompetansesentrene
    • Representanter for de odontologiske utdanningene ved universitet og høgskolen i Hedmark
    • Helsesøstre
    • Representanter for Den norske tannlegeforening, Norsk tannpleierforening og Tannhelsesekretærenes forbund
       
    • Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)
    • Statens helsetilsyn
    • Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUFdir)
    • Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI)
    • Statens Barnehus
    • Statens Barnehus i Kristiansand
    • Oslo Universitetssykehus (OUS)
    • KS
    • i 2019 et rådslag om andre del (kapitlene ....). 
      • Fylkestannleger, overtannleger, ledere av regionale odontologiske kompetansesentre
      • Representanter for Den norske tannlegeforening, Norsk tannpleierforening

    En implementeringsplan er utarbeidet, blant annet med beslutningsstøtte i elektronisk pasientjournal (EPJ) etter at nytt kodeverk for diagnoser og behandlinger er implementert i EPJ. Helsedirektoratet vurderer å tilby regelmessige møter med sentrale aktører i tjenesten og ved utdanningsinstitusjonene som ledd i videre implementering, etter publisering av retningslinjen i 2020. 

    Helsedirektoratet har intensjon om å følge opp med evaluering av de fleste anbefalinger og å 

    • gjennomføre en baselineundersøkelse med uttrekk av journaldata 
    • vurdere flere kvalitetsindikatorer eller måleparametre for årlig rapportering i KOSTRA. Noe er allerede innført i forbindelse med retningslinjens første del. 

    Referanser

    Plan for revisjon av retningslinjen vil bli utarbeidet i henhold til direktoratets føring for revisjoner.

    Tilgrensning til andre retningslinjer og veiledere

    Den nasjonale faglige retningslinjen Tannhelsetjenester til barn og unge 0-20 år, er overordnet anbefalinger i andre retningslinjer og veiledere som omhandler tannhelsetjenester til barn og unge.

    Veilederen «Tenner for livet - helsefremmende og forebyggende arbeid» 1999 er ikke lenger gjeldende. Aktuelt innhold som gjelder voksne er bearbeidet og publisert på helsedirektoratets nettsider, se «Tannhelse – helsefremmende og forebyggende tiltak for voksne over 20 år». 

    Nasjonal faglig retningslinje for tannhelsetjenester til barn og unge erstatter også anbefalinger rettet mot barn og unge 0-20 år i God klinisk praksis i tannhelsetjenesten. Veilederen er en prosessveileder i behandlingsplanlegging med voksne som primærmålgruppe.

    Nasjonal faglig retningslinje for utredning og behandling av TMD (tyggemuskulatur- og kjeveleddsplager) inneholder anbefalinger om TMD hos barn og unge. Anbefalingene er relevante for tannhelsetjenesten for barn og unge.  
     
    Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon- og skolehelsetjenesten er utviklet parallelt med «Tannhelsetjenester til barn og unge». De to retningslinjene har samsvarende anbefalinger om tannhelsetjenester til barn og unge.

    Nasjonal faglig retningslinje for mat og måltider i barnehagen har anbefalinger med helse- og tannhelsevennlig kosthold nevner tannpuss i barnehager som et mulig tiltak. 

      Sentrale begreper 

      Statusundersøkelse:  En klinisk diagnostisk undersøkelse av tenner, munn og kjever. Se anbefalingen «Barn og unge 3–20 år bør få en statusundersøkelse ved bestemte aldre»

      Undersøkelsesintervall: Tiden mellom to statusundersøkelser.
       
      Karieserfaring: Summen av en persons akkumulerte kariesskader (kariøse, mistede og fylte tenner eller tannflater). Karieserfaring viser sykdomsutbredelse hos den enkelte person.
       
      Manifest karies:  Karies i dentinet, ofte brukt synonymt med «karies» eller «behandlingskrevende» karies. Inndeles i grad 3, 4, og 5, hvor 3 er ytterste og 5 innerste tredjedel av dentinet. 
       
      Initialkaries: Karies i emaljen. Inndeles i grad 1 og 2, hvor 1 er ytterste og 2 er innerste halvdel av emaljen.
       
      DMFT og DMFS: DMF-indekset er ofte brukt for å måle karieserfaring.  D=Decayed-, M=Missed-, F=Filled Teeth (T) eller Surfaces (S).  I melketannsettet brukes dmft eller dmfs. For å gjøre det klart om en inkluderer emaljekaries eller ikke i DMF-indekset brukes D1-5MF eller D3-5MF der 1-5 står for graden av karies.

      Nasjonale statistikker (KOSTRA) gir kun oversikt over manifest karies. Nyere vitenskapelige publikasjoner viser forekomsten av initialkaries i tillegg til manifest karies, noe som gir et totalbilde av kariesforekomsten og behovet for behandling.
       
      Kariesrisiko: Sannsynligheten for at et barn eller en ungdom utvikler karies over en spesifikk periode, som oftest i tiden frem til neste statusundersøkelse. I rettningslinjen er kariesrisiko inndelt i lav, moderat og høy.

      Kariesrisikovurdering (kariesrisikobedømmelse): Det å predikere (forutsi) fremtidig kariesutvikling før sykdommen har oppstått. 

      Risikofaktorer er knyttet til tannhelseatferd og biologiske faktorer som bidrar til utvikling og progresjon av karies.  Bakenforliggende forhold som utdanning, sosioøkonomi og helseproblemer (somatiske og psykiske) bidrar til å forklare variasjoner i sykdommen.
       
      Risikoflater: Flater som har høyest risiko for å utvikle karies. Det er okklusalflater og approksimalflater i molarene og flater på nyerupterte tenner i sidesegmentene.
       
      Kariesaktivitet: Summen av nye karieslesjoner som oppstår og utvikling av allerede eksisterende lesjoner. Kan ikke måles direkte.

      Kariesprogresjon: Utviklingen av eksisterende lesjoner. Kan registreres/måles i størrelse, dybde, volum eller skår.

      Kariesinsidens (kariestilvekst): Antall nye kariøse lesjoner hos et individ eller en gruppe individer i en gitt tidsperiode.

      Kariesprevalens (kariesforekomst): Andelen individer i befolkningen som har karieserfaring (DMFT/DMFS>0) på et gitt tidspunkt. Gir mål for sykdommens utbredelse i befolkningen.

      Kariesbehandling: I retningslinjen omfatter dette både operativ og ikke-operativ kariesbehandling. Tradisjonelt har kariesbehandling vært forbundet med «boring og fylling». I moderne odontologi er fyllingsterapi siste utvei når den ikke-operative behandlingen ikke fungerer. 

      Karies kan betraktes som en kronisk sykdom der symptomene varierer fra subklinisk (subsurface) demineralisering til infeksjon og destruksjon av dentin, med og uten kavitetsdannelse ("hull"). Hos de fleste mennesker veksler prosessen mellom demineralisering og remineralisering i perioder hver eneste dag. Hvorvidt sykdommen progredierer, stopper eller reverserer, er avhengig av balansen mellom de- og remineralisering. Det er når plakket (biofilmen) får anledning til å modnes over lang tid, at kariesprosessen progredierer. Initiale stadier av sykdommen karies er derfor reversible dersom sukkerinntaket reduseres, plakket (biofilmen) fjernes og overflaten holdes ren. De viktigste forhold ved behandling av initial karies er å fjerne plakk samt tilføre fluor.

      • Operativ kariesbehandling: Behandling av dentinlesjoner (manifest karies) ved boring for å fjerne kariøst vev og erstatte det med en fylling.
      • Ikke-operativ (nonoperativ) kariesbehandling: Behandling av emaljelesjoner (initialkaries) er behandling av karies i tidlige stadier der det ikke er nødvendig å legge fylling. Formålet er å stanse eller reversere (remineralisere) kariesangrepet.

      Helsefremmende og forebyggende arbeid 

      Primærforebygging: Hindre at ny karies eller gingivitt oppstår.

      Sekundærforebygging: Stanse utvikling av allerede oppstått karies eller annen sykdom.

      • ikke-operativ kariesbehandling er sekundærforebygging for å hindre manifest karies 
      • fyllingsterapi er sekundærforebyggende tiltak for å hindre pulpakomplikasjoner og rotfylling.

      Vellykket primærforebygging og ikke-operativ kariesbehandling, vil være helsefremmende og kostnadsbesparende i et livsperspektiv. Kan en unngå fyllingsterapi vil det ikke være behov for revisjon av fyllinger senere. 

      Arbeidsgruppe

      Arbeidsgruppen har hatt en sentral rolle som faglig rådgiver for Helsedirektoratet i utarbeidelse av retningslinjen.

      Prosjektleder

      • Ragnhild Elin Nordengen, tannlege/seniorrådgiver, Helsedirektoratet

      Arbeidsgruppeledere

      • Ivar Parmann, tannlege/seniorrådgiver, Troms fylkeskommune (til mai 2014)
      • Lars Inge Byrkjeflot, tannlege/klinikksjef universitetsklinikken, Troms fylkeskommune (fra september 2014)

      Medlemmer av arbeidsgruppen

      • Anne Kvisle Abildsnes, tannlege, den offentlige tannhelsetjenesten i Nord-Trøndelag (til mars 2013)
      • Gro Jørgensborg, tannlege, den offentlige tannhelsetjenesten i Rogaland (fra mai 2013)
      • Eline Juel Bjørkevik, tannpleier, den offentlige tannhelsetjenesten i Buskerud
      • Claes Thorbjørn Næsheim, fylkestannlege i Hedmark (fra november 2014)
      • Nina Misvær, helsesøster/førstelektor, Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA)
      • Ivar Espelid, professor/spesialist i pedodonti, Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo (til desember 2017)
      • Tiril Willumsen, professor UiO (atferdsfag, odontofobi, tannbehandlingsfrykt) (fra 2019)
      • Marit Midtbø, førsteamanuensis/spesialist i kjeveortopedi, Institutt for klinisk odontologi, Universitetet i Bergen (UiB)
      • Eeva Widström, professor i samfunnsodontologi, Institutt for klinisk odontologi, UiT Norges arktiske universitet
      • Claes-Göran Crossner, professor/spesialist i pedodonti, Institutt for klinisk odontologi, UiT Norges arktiske universitet / Tannhelsetjenestens kompetansesenter for Nord-Norge (TkNN)
      • Josefine Mareile Halbig, spesialist i pedodonti, Tannhelsetjenestens kompetansesenter for Nord-Norge (fra 2019)
      • Hilde Nordgarden, spesialist i pedodonti, TAKO-senteret (landsdekkende kompetansetjeneste for oral helse ved sjeldne diagnoser), Lovisenberg sykehus
      • Jan Steneby, brukerrepresentant, Voksne for barn
      • Elisabeth Strengen Gundersen, brukerrepresentant, FUG (foreldreutvalget for grunnopplæringen) (til januar 2016)
      • Emilie Duane Nordskog, Unge funksjonshemmede (fra 2019)
      • Anne Rønneberg, spesialist i pedodonti, Norsk forening for pedodonti
      • Anne-Beate Sønju Clasen, spesialist i pedodonti, Den norske tannlegeforening
      • Gerd Reve, tannpleier, Norsk Tannpleierforening (til september 2014)
      • Britt Elise Sønnesyn, tannpleier, Norsk Tannpleierforening (fra september 2014)
      • Benthe Hansen, tannpleier, Norsk Tannpleierforening (2019)
      • Lisbeth Adamsson, tannhelsesekretær, Fagforbundet
      • Anne-Gro Årmo, tannhelsesekretær, Tannhelsesekretærenes forbund
      • Ingrid Berg Johnsen, Norsk psykologforening/Tannhelsetjenestens kompetansesenter Midt-Norge  (fra 2019)

      Alle gruppemedlemmene har undertegnet interessekonfliktskjema. Ingen relevante interessekonflikter er identifisert.

      Forskere som har vært engasjert til å bistå i arbeidet med forskningsgrunnlaget:

      • Tove Wigen, postdoc. ved Det odontologiske fakultet UiO (fra februar 2014)
      • Rasa Skudutyte-Rysstad, postdoc. ved Det odontologiske fakultet UiO og forsker ved Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst (TkØ) (fra februar 2014)

      Arbeidsgruppen startet sitt arbeid sommeren 2012. Høsten 2013 ble det en «omstart» på grunn av Helsedirektoratets nye rammeverk for retningslinjearbeid som stilte strengere krav til metodikken. Det har vært gjennomført 20 fellesmøter. Foredragsholdere fra ulike fagmiljøer, også fra de andre nordiske landene har vært engasjert. Alle arbeidsgruppemedlemmer har hatt samme status i prosessen.

      • Faggruppen ble etablert i 2013 for å arbeide med kunnskapsgrunnlaget. Gruppen ble ledet av Ivar Espelid, og bestod i tillegg til prosjektleder av Marit Midtbø, Claes-Göran Crossner, Eeva Widström, Hilde Nordgarden, Ivar Parmann, Lars Inge Byrkjeflot, Gro Jørgensborg og Eline Juel Bjørkevik.
      • Arbeidsutvalg ble nedsatt i 2014 for å arbeide effektivt med DECIDE og videre med skriving og ferdigstilling av retningslinjen. Utvalget besto av Lars Inge Byrkjeflot, Ivar Espelid, Tove Wigen, Rasa Skudutyte-Rysstad, og prosjektleder.

      I 2015 ble det besluttet å dele retningslinjearbeidet i to for å kunne publisere første del raskere og dessuten få en effektiv arbeidsprosess. Arbeidet har blitt forsinket fordi Helsedirektoratets i perioder har hatt utfordringer med bemanningen i tannhelseteamet. 

      Andre eksterne som har deltatt eller bidratt i deler av arbeidet

      Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS):
      • Mia Myhre og Catharina Borchgrevink har deltatt i arbeidet med kapitlet Opplysningsplikt ved barnemishandling, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt.
      Arbeidsgruppe 2016 - Tannbehandlingsangst og odontofobi:
      • Anne Rønneberg (leder), avdelingstannlege UiO, medlem i retningslinjens arbeidsgruppe
      • Anne Beate Sønju Clasen, spesialist i pedodonti, medlem i retningslinjens arbeidsgruppe
      • Lasse Skoglund, professor, Det odontologiske fakultet UiO
      • Steinar Madsen, medisinsk fagdirektør Statens legemiddelverk
      • Terje Dybvik, anestesilege, Oslo universitetssykehus
      • Tiril Willumsen, professor, Det odontologiske fakultet UiO
      • Trond Diseth, avdelingsoverlege/professor i barne- og ungdomspsykiatri, Oslo universitetssykehu
      Prosjektgruppe 2012 – opplysningsplikten

      Som ledd i et oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet nedsatte Helsedirektoratet i 2012 en ekstern prosjektgruppe som utarbeidet rapporten «Hvordan kan den fylkeskommunale tannhelsetjenesten sikre at tannhelsepersonellet ivaretar plikten i lovverket til å melde fra til rette myndighet ved mistanke om mishandling eller andre tilfelle av omsorgssvikt mot barn?». Dette som et innspill til Helsedirektoratet. Rapporten inngår i kunnskapsgrunnlaget under retningslinjen kapittel Opplysningsplikt ved vold/omsorgssvikt.

      Gruppen besto av: 

      • Anne Timenes Mathiesen, spesialist i pedodonti, den offentlige tannhelsetjenesten i Oppland (prosjektleder)
      • Nils Lunder, overtannlege, den offentlige tannhelsetjenesten i Oppland (redaktør)
      • Anne Rønneberg, spesialist i pedodonti/klinikksjef, Universitetet i Oslo (UiO)
      • Britt Elise Sønnesyn, rådgiver/tannpleier, Den offentlege tannhelsetenesta i Sogn og Fjordane
      • Nina Hjelmstad, enhetsleder Barn og Familie, Gausdal kommune
      • Kari Rostad, faglig leder / rådgiver, Statens Barnehus Hamar
      • Kristin Strandlund, konsulent, den offentlige tannhelsetjenesten i Østfold
      • Tony Heyerdahl, seniorrådgiver, Fylkesmannen i Oppland
      • Britt-Eva Strand, sosialkurator, Harstad kommune
      • Linda Næss, fagleder/jurist, den offentlige tannhelsetjenesten i Rogaland

      Kompetansenettverk Vest* ved Linda Næss, Ingfrid Vaksdal Brattabø og Britt Elise Sønnesyn har gitt innspill til kapitlet  Opplysningsplikt ved barnemishandling, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt.
      *kompetansenettverk innen tannhelse, omsorgssvikt og overgrep mot barn.

      Henrik Jacobsen, systemansvarlig for EPJ i Hedmark, har vært behjelpelig med uttrekk av data til bruk ved kostnadsberegninger og planlegging av evaluering av retningslinjen.

        Sist faglig oppdatert: 14. februar 2020