Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere
Skolehelsetjenesten bør ha et systemrettet samarbeid med skolen for å bidra til å sikre elevene et godt fysisk og psykososialt miljø.
Der det ikke allerede er et etablert samarbeid med skolen, bør skolehelsetjenesten ta initiativ til et slikt samarbeid.
Skolehelsetjenesten bør delta i skolens arbeid med å planlegge tiltak på universelt-, gruppe- og individnivå.
Systemrettet samarbeid mellom skolehelsetjenesten og skolen er viktig og grunnleggende for at skolehelsetjenesten skal kunne gjennomføre sine pålagte oppgaver og følge anbefalingene i denne retningslinjen.
Et godt systemrettet samarbeid er en spesielt viktig forutsetning for det helsefremmende arbeidet som gjelder hele elevpopulasjonen eller grupper av denne. Dette gjelder særlig for følgende anbefalinger:
Det systemrettede samarbeidet mellom skolehelsetjenesten og skolen bør ha som mål å oppnå (Kunnskapsdepartementet, 2015; Socialstyrelsen et al., 2016):
Samarbeidet bør blant annet innebære at skolehelsetjenesten deltar i aktuelle fora i skolen, for eksempel:
Det systemrettede samarbeidet med skolen bør innebære at skolehelsetjenesten bidrar til at skolen oppfyller kravene i forskrift om helse og miljø i barnehager, skoler og skolefritidsordninger. Forskriftens formål er å bidra til at miljøet i barnehager, skoler og andre virksomheter som nevnt i forskrift om helse og miljø i barnehager, skoler og skolefritidsordninger (lovdata.no) fremmer helse, trivsel, lek og læring, samt at sykdom, skade og alvorlige hendelser forebygges.
For mer informasjon om kravene, se veileder til forskrift om helse og miljø i barnehager, skoler og skolefritidsordninger.
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal bidra til at det etableres rutiner for håndtering av legemidler i barnehager, skoler og skolefritidsordninger, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 8.
Det innebærer at skolehelsetjenesten skal bidra i å utarbeide rutiner om forsvarlig oppbevaring, administrering og utdeling av legemidler på skolen, herunder rutiner for opplæring av personellet på skolen som skal bistå elevene med medisineringen.
Personell i skolehelsetjenesten har ikke plikt til å utføre den daglige håndtering av legemidlene.
Skolehelsetjenestens ansvar forutsetter at skolens ledelse tar kontakt med skolehelsetjenesten ved behov for bistand.
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.
Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring, og skolen skal arbeide kontinuerlig for å fremme helsen, miljøet og tryggheten til elevene, jf. opplæringslova § 9 A-2 og § 9 A-3 første ledd.
Skolehelsetjenestens tilbud til barn og ungdom skal blant annet omfatte helsefremmende og forebyggende psykososialt arbeid, samarbeid med skolen om tiltak som fremmer et godt psykososialt og fysisk lærings- og arbeidsmiljø, og opplysning, bistand og undervisning i gruppe, klasse og på foreldremøter i den utstrekning skolen ønsker det, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav a, c og f.
Skolehelsetjenesten skal i samarbeid med skolens personell, elever og foreldre skape en helsefremmende skole gjennom å fremme godt lærings- og arbeidsmiljø med hensyn til helse, trivsel og sikkerhet. Tiltakene gjelder hele skolemiljøet, både fysisk og psykososialt, innendørs og utendørs.
Skolehelsetjenesten skal videre bidra til at det etableres rutiner for håndtering av legemidler i barnehager, skoler og skolefritidsordninger, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 8,
Skolehelsetjenesten bør være kjent med opplæringsloven kapittel 9a, Elevane sitt skolemiljø, og med kravene i forskrift 1. desember 1995 nr. 928 om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v.
For å oppfylle plikten til samarbeid med skolen og de øvrige pliktene skolehelsetjenesten har etter forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten, bør skolehelsetjenesten etablere et systemrettet samarbeid med skolen, samt utarbeide samarbeidsrutiner og felles planer.
Skolen skal samarbeide med relevante kommunale tjenester om vurdering og oppfølging av barn og unge med helsemessige, personlige, sosiale eller emosjonelle vansker, jf. opplæringsloven § 15-8. Samarbeidsplikten gjelder både om enkeltelever og samarbeid på systemnivå, og ansvaret for å oppfylle plikten til samarbeid er lagt til skolen. Skolehelsetjenesten vil være en helt sentral samarbeidspartner for skolen etter denne bestemmelsen (Kunnskapsdepartementet, 2018).
Et samarbeid som bygger på struktur, tydelig arbeidsfordeling og gode rutiner med rolleavklaring, har større mulighet for å fungere på lang sikt enn når samarbeidet er tilfeldig og personavhengig (Campbell et al., 1995; Hjälmhult et al., 2002: Socialstyrelsen et al., 2016).
Hensikten med et samarbeid er å skape en mergevinst og bedre kvalitet i de tiltak og handlinger i virksomhetene som sikrer barn og unge et godt skole- og oppvekstmiljø (Kunnskapsdepartementet, 2015).
Skolehelsetjenesten bør være er en viktig samarbeidspartner for skolen (Kunnskapsdepartementet, 2015). Skolehelsetjenesten skal være sentral i det helsefremmende og forebyggende arbeidet med å sikre et godt psykososialt skolemiljø for alle elever, og skal ha et helthetlig blikk på kompetanse om helse, oppvekst og livskvalitet. Videre skal den være en støtte for barn og unge i en sårbar fase og bidra til å hindre frafall i videregående opplæring. Når skolehelsetjenesten er lett tilgjengelig på skolen, kan tjenesten avdekke problemer tidligere og nå frem til alle barn og unge uavhengig av sosial bakgrunn. Skolehelsetjenesten kan håndtere helsemessige problemstillinger som står i veien for læring (Wang et al., 2014; Hill et al., 2012; Baisch et al., 2011). Undersøkelser viser at samarbeidende personell ønsker økt tilstedeværelse av helsesykepleier på skolen og i undervisning (Winland et al., 2004).
På skoler der skolehelsetjenesten er tilgjengelig, øker den proaktive og universelle jobbingen mot alle elever. Samarbeidet med skolen blir bedre og gir også større mulighet til å delta i utarbeidelse skolens planer (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015). Se anbefalingen Lavterskeltilbud.
Baisch, M. J., Lundeen, S. P., & Murphy, M. K. (2011). Evidence-based research on the value of school nurses in an urban school system. Journal of School Health, 81(2), 74-80.
Campbell, H., & Macdonald, S. (1995). The school health service in Fife: a survey of the views of school head and guidance teachers. Public Health, 109(5), 319-326.
Helse- og omsorgsdepartementet (2015). Meld. St. 26 (2014-2015). Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet Oslo: Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/d30685b2829b41bf99edf3e3a7e95d97/no/pdfs/stm201420150026000dddpdfs.pdf
Hill, N. J., & Hollis, M. (2012). Teacher time spent on student health issues and school nurse presence. Journal of School Nursing, 28(3), 181-6.
Hjälmhult, E., Wold, B., & Samdal, O. (2002). Skolehelsetjenesten og helsefremmende arbeid: Samarbeid mellom helsesøstre og lærere ved de norske skolene i «Europeisk nettverk av Helsefremmende skoler». Vard i Norden, 22(1), 42-46.
Kunnskapsdepartementet (2015). Å høre til – virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø (NOU 2015:2). Oslo: Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 9. august 2013. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/35689108b67e43e59f28805e963c3fac/no/pdfs/nou201520150002000dddpdfs.pdf
Kunnskapsdepartementet (2018). Prop. 52 L (2017–2018). Endringar i opplæringslova, friskolelova og folkehøgskolelova (plikt til å tilby intensiv opplæring og plikt til fleirfagleg samarbeid m.m.) Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-52-l-20172018/id2594304/
Socialstyrelsen og Skolverket (2016). Vägledning för elevhälsan (artikkelnummer 2016-11-4). Stockholm: Socialstyrelsen og Skolverket. Hentet fra https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/vagledning/2016-11-4.pdf
Wang, L. Y., Vernon-Smiley, M., Gapinski, M. A., Desisto, M., Maughan, E., & Sheetz, A. (2014). Cost-benefit study of school nursing services. JAMA Pediatr, 168(7), 642-8.
Winland, J., & Shannon, A. (2004). School staff's satisfaction with school health services. Journal of School Nursing, 20(2), 101-6.
Skolehelsetjenesten bør skaffe seg oversikt over elevpopulasjonens helsetilstand gjennom
Oversikten over elevpopulasjonens helsetilstand og faktorer som kan virke inn på helsen til barn og ungdom bør brukes i arbeidet med:
Å ha en felles oversikt over elevpopulasjonens helsetilstand og faktorer som kan påvirke denne bør være en del av skolehelsetjenestens systemrettede samarbeid med skolen. Se anbefalingen Systemrettet samarbeid.
Skolehelsetjenestens oppgaver, slik disse er formulert i forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten og i denne retningslinjen, vil bidra til at tjenesten får oversikt over status og utfordringer i barne- og ungdomspopulasjonen.
Dette gjelder for eksempel oppgaver som:
Samtaler med elever og deres foreldre, både individuelt og i grupper, kan gi en oversikt over trender i populasjonen og gi et bilde av hvilke utfordringer som finnes i lokalmiljøet. Opplysningene kan bidra til at skolehelsetjenesten i samarbeid med skolen kan planlegge og sette i verk tilpassede tiltak på universelt nivå, i grupper eller på individnivå.
Skolehelsetjenesten kan, ved behov, samarbeide med aktuelle aktører for å skaffe seg oversikt over trender i populasjonen og utfordringer i lokalmiljøet. Slike aktører kan eksempelvis være:
Det må tas hensyn til at ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn, herunder barn, ungdom og familier med innvandrerbakgrunn og urbefolkning, kan ha særskilte utfordringer som det er viktig å kjenne til for å forstå og møte de på en god måte. Se anbefalingen Tilpasset tilbud.
Skolehelsetjenesten bør ha kjennskap til og kunne bruke aktuelle kilder og verktøy som gir oversikt over elevenes helsetilstand, herunder:
Skolehelsetjenesten kan samarbeide med kvalifisert personell for å tolke ulike datakilder. Se anbefalingen Folkehelsearbeid.
For mer informasjon om oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer, se Helsedirektoratets veileder om systematisk folkehelsearbeid: Oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer i kommunen.
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.
Skolehelsetjenesten skal bidra til kommunens tverrsektorielle folkehelsearbeid, herunder bidra med oversikt over helsetilstanden og de faktorer som kan virke inn på helsen til barn og ungdom, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 9, helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 og folkehelseloven § 5.
En rekke av oppgavene skolehelsetjenesten er tillagt gjennom forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 forutsetter også at tjenesten har en slik oversikt. Arbeid med oversikten over helsetilstanden og de faktorer som kan virke inn på helsen til barn og unge, vil bidra til at skolehelsetjenesten får oversikt over status og utfordringer i barne- og ungdomspopulasjonen. I tillegg bør skolehelsetjenesten ha kjennskap til og kunne bruke ulike eksisterende kilder til oversikt over populasjonen på skole- og lokalnivå.
Tilbudet i skolehelsetjenesten skal blant annet omfatte samarbeid med skolen om tiltak som fremmer godt psykososialt og fysisk lærings- og arbeidsmiljø for elever, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav f. I utarbeiding av planer og tiltak for å fremme elevenes trivsel, læring og helse, skal skolehelsetjenesten samarbeide med skolen, se anbefalingen Systemrettet samarbeid. Å ha en felles oversikt over elevpopulasjonens helsetilstand og faktorer som kan påvirke denne bør være en del av skolehelsetjenestens samarbeid med skolen.
En oversikt vil bidra til at skolehelsetjenesten kan løse sine oppgaver på en god og hensiktsmessig måte. Hensikten er å få en felles forståelse sammen med skolen om utfordringer og muligheter i elevpopulasjonen som helhet, i tillegg til det enkelte individ. Dette bidrar til at man kan planlegge og iverksette tilpassede helsefremmende og forebyggende tiltak på universelt-, gruppe- og individnivå. Forebyggende helsetjenester som skolehelsetjenesten har en bred kontaktflate mot barn og ungdom, noe som gir tjenesten en unik innsikt i barn- og ungdoms situasjon. Dette er ikke bare knyttet til helseforhold, men også levekår, nettverk og fysisk og psykisk miljø, skoleforhold mv.
Gjennom oversikten vil skolehelsetjenesten også kunne måle utvikling over tid, fastsette mål for utvikling av tiltak og måle effekt av tiltak (Helse- og omsorgsdepartementet, 2011).
Helse- og omsorgsdepartementet (2011). Prop. 90 L (2010–2011). Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven). Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet,. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop-90-l-20102011/id638503/
For å oppfylle plikten til å bidra i skolens undervisning, bør skolehelsetjenesten tilby skolen:
Bistand i skolens undervisning bør avklares gjennom det systemrettede samarbeidet med skolen, se anbefalingen Systemrettet samarbeid.
Skolehelsetjenesten bør, gjennom det systemrettede samarbeidet med skolen, sørge for å avklare og planlegge tjenestens bistand i undervisningen, se anbefalingen Systemrettet samarbeid.
Aktuelle temaer for undervisningen er blant annet:
Se Utdanningsdirektoratets oversikt over læreplaner (udir.no).
Undervisningen bør også ses i sammenheng med temaer som blir tatt opp i skolestartundersøkelse og i helsesamtale på 8. trinn, se anbefalingen Temaer i helsesamtalene.
Undervisningen må være kultursensitiv, og ta hensyn til barn og ungdom med særskilte behov og utfordringer se anbefalingen Brukermedvirkning og anbefalingen Tilpasset tilbud.
Gruppetiltak utover den vanlige undervisningen, bør baseres på kunnskap om utfordringsbildet blant barn og ungdom ved den enkelte skole og i nærmiljøet, se anbefalingen Oversikt.
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.
Barn og unge har rett og plikt grunnskoleopplæring, og rett til videregående opplæring, jf. opplæringsloven § 2-1 og § 3-1. Det er skolen som har det overordnede ansvaret for undervisning av elever.
Tilbudet til barn og ungdom i skolehelsetjenesten skal blant annet omfatte bistand og undervisning i gruppe, klasse og på foreldremøter i den utstrekning skolen ønsker det, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav c. For å oppfylle forskriftens krav om bistand i undervisning, bør skolehelsetjenesten tilby bistand i undervisning etter skolens læreplan i aktuelle fag, samt tilby samtaler og veiledning til grupper av elever med særskilte behov, i samarbeid med skolen.
Skolehelsetjenestens plikt til å bistå i undervisning er begrenset til å gjelde i den grad skolen ønsker slik bistand («i den utstrekning skolen ønsker det»). Fordi skolen har det overordnede ansvaret for undervisningen, må den undervisningen som skolehelsetjenesten skal bidra i samkjøres med skolens undervisningsplaner. Dette gjøres best gjennom et tett samarbeid mellom skolen og skolehelsetjenesten, og bør inngå som en del av det systemrettede samarbeidet mellom skolehelsetjenesten og skolen, se anbefalingen Systemrettet samarbeid.
Skolehelsetjenesten bør bidra i det helsefremmende arbeidet slik at undervisningen blir en prosess som setter barn og unge bedre i stand til å få økt kontroll over og forbedre og bevare sin helse, og dermed gjøre sunne valg enklere (WHO, 1986).
En kombinasjon av helseundervisning, forebygging og helsefremmende arbeid vil bidra til at ungdom tar sunne valg. Formidling av helsefaglige utfordringer og kunnskap i klasser kan kombineres med utdypning gjennom samtale og veiledning i grupper. I gruppene bør utveksling av tanker og meninger elevene imellom vektlegges for å skape egenaktivitet, involvering, innlevelse og læring.
For å ta informerte valg, trenger barn og ungdom god og riktig informasjon om ulike faktorer som påvirker helsen. Helseundervisning og opplysning kan øke kunnskap, etablere positive holdninger og styrke ferdigheter. Opplysning og undervisning kan også bidra til å etablere positive sosiale normer relatert til atferd som påvirker helsen innenfor en populasjon (Langford et al., 2014).
Ett tett samarbeid mellom skolen og skolehelsetjenesten er nødvendig for å kunne arbeide helsefremmende og forebyggende på et tidlig stadium for å bedre elevenes skole- og oppvekstmiljø. Ved at skolehelsetjenesten med sitt helsefremmende og forbyggende perspektiv samarbeider med lærerne om helserelatert undervisning, vil de kunne komplettere hverandre (Socialstyrelsen et al., 2014).
Brukerne av skolehelsetjenesten peker på at ungdom ønsker mer kunnskap om hva som påvirker den fysiske og psykiske helsen og sammenhengen mellom disse aspektene.
Når skolehelsetjenesten bidrar i undervisningen viser erfaring at elever lettere oppsøker skolehelsetjenesten i etterkant.
Langford, R., Bonell, C. P., Jones, H. E., Pouliou, T., Murphy, S. M., Waters, E., ... Campbell, R. (2014). The WHO Health Promoting School framework for improving the health and well-being of students and their academic achievement. Cochrane Database of Systematic Reviews, (4), CD008958.
Socialstyrelsen og Skolverket (2014). Vägledning för elevhälsan (2014-10-2). Stockholm: Socialstyrelsen og Skolverket.
World Health Organization (WHO) (1986). The Ottawa Charter for Health Promotion Genève: WHO.
Skolehelsetjenesten bør bidra i skolens samlivs- og seksualitetsundervisning, særlig på området seksuell helse. Skolehelsetjenesten bør også vurdere å tilby undervisning i grupper ved behov.
Undervisning bør sikre at alle barn og unge får nødvendig kunnskap og handlingskompetanse om seksuell helse og bidra til å forebygge seksuelle overgrep.
Undervisningen bør være alderstilpasset og ses i sammenheng med skolens læreplaner.
Skolehelsetjenesten bør særlig tilby sin kompetanse i undervisning om identitet, kjærlighet og forelskelse, grenser, fysiologi og anatomi (blant annet erogene soner), prevensjonsmidler og seksuelt overførbare sykdommer.
Åpenhet, respekt for mangfold og positive holdninger til seksualitet er viktige premisser for undervisningen.
Tjenesten bør i all undervisning:
Undervisningen må ses i sammenheng med skolens opplæring i livsmestring, hvor temaer som selvrespekt, mellommenneskelige relasjoner og seksualitet er relevante. Seksualitetsundervisning kan bidra i utvikling av skolefellesskapet, fremme elevenes psykososiale miljø og styrke arbeidet mot mobbing (Kunnskapsdepartementet, 2016).
Seksualitetsundervisningen må ses i sammenheng med skolens lærerplan. Se Utdanningsdirektoratet (udir.no) for mer informasjon om læreplanene.
Elevene bør få mulighet til å reflektere rundt relasjoner, følelser, verdier, holdninger, identitet, alkohol og grenser for å kunne tilegne seg grunnleggende ferdigheter. Undervisning i grupper i den forbindelse kan gi et utvidet rom for utveksling av tanker, meninger og refleksjon, samt i større grad fokusere på å styrke ferdigheter enn læreplanen gir anledning til.
Undervisningen må tilpasses barnas alder og utvikling, og kan gjerne variere i form og innhold. Pedagogiske hjelpemidler som drama, tegneserie, dukketeater, film og interaksjon gjennom rollespill og scenariospill kan være egnet.
Barnetrinnet
Ungdomstrinnet
Videregående skole
Ved behov og i samarbeid med skolen bør skolehelsetjenesten vurdere å tilby undervisning i grupper om seksuell helse. Pubertetsundervisning på barnetrinnet kan egne seg for gruppeundervisning.
For å ivareta barn og unge med spesifikke behovs rett til likeverdige tjenester, kan skolehelsetjenesten vurdere å gi individuelt tilpasset undervisning utenfor klasserommet. Tiltak og tilbud bør være sensitive overfor målgruppene.
Barn og ungdommer bør få kunnskap om egne grenser og hva seksuelle overgrep er, samt relevante ferdigheter for å forebygge seksuelle overgrep. Dette inkluderer kunnskap og ferdigheter om:
Barn som selv har vært utsatt for vold og overgrep ønsker at helsesykepleier skal (Barneombudet, 2013):
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift, forskningsgrunnlag og konsensus i arbeidsgruppa.
Skolehelsetjenestens tilbud skal blant annet omfatte undervisning i grupper, klasser og på foreldremøter i den utstrekning skolen ønsker det, og styrking av barn og unges autonomi knyttet til deres seksuelle helse, jf. forskrift i helsestasjons og skolehelsetjenesten § 6 bokstav f og j. Bistand i undervisning og grupper om seksuell helse bør tilbys både på barne- og ungdomstrinnet, samt på videregående. Se videre anbefalingen Undervisning og anbefalingen Foreldremøter.
Folkehelse og livsmestring er viktige temaer i skolen. Gode helsevalg er en del av å mestre livet, og kunnskap om fysisk, psykisk og seksuell helse og konsekvenser av livsstil har stor betydning (Kunnskapsdepartementet, 2016). Skolebasert seksualitetsundervisning kan sikre at barn og unge får nødvendig kunnskap, ferdigheter og holdninger knyttet til seksuell helse, forhold som fremmer livsglede, mestring og følelse av egenverd gjennom livet. Seksuell helse er et område der skolehelsetjenesten erfaringsvis kan bidra med viktig kompetanse i tillegg til skolens kompetanse. Den universelle tilnærmingen ved undervisning kan suppleres og forsterkes med skolehelsetjenestens mulighet til individuell veiledning. Når skolehelsetjenesten er synlig for alle i gruppeundervisning, vil det være lettere for enkeltelever å ta kontakt for individuell rådgivning ved behov. Se mer i anbefalingen Helsesamtale på 8.trinn og anbefalingen Besøk på HFU.
Konkret undervisning om fysiologi og anatomi, prevensjonsmidler og seksuelt overførbare infeksjoner er ett område i seksualundervisningen som stiller høye krav til oppdatert og god kunnskap. Skolehelsetjenesten bør i særlig grad tilby sin kompetanse i denne delen av undervisningen.
Oppsummert internasjonal forskning viser at en kombinasjon av undervisning, helseopplysning, ferdighetstrening og motivering for bruk av prevensjon:
Se mer under Forskningsgrunnlag (Walsh et al., 2015).
Oppsummert internasjonal forskning viser at undervisning til barn om seksuelle overgrep trolig har effekt på flere utfall, og tyder på at slik undervisning ikke skaper mer angst og frykt. Se mer under Forskningsgrunnlag (Walsh et al., 2015).
Hovedformålet med skolebasert undervisning for å forebygge seksuelle overgrep bør være at barn og ungdom får:
Oppsummert internasjonal forskning viser at tiltak i skole og nærmiljø (blanding av primærforebyggende og sekundærforebyggende) for å redusere forekomst av relasjons- og datingvold blant ungdom som inneholder en kombinasjon av undervisning, helseopplysningselementer og ferdighetstrening trolig:
Vurderinger
Selv om kunnskap i seg selv som oftest ikke er tilstrekkelig for å påvirke atferd, kan kunnskap være en faktor som er med å etablere positive sosiale normer relatert til helseatferd innen for en populasjon (Langford et al., 2014). Økte kunnskaper på et område kan være et ledd i et langsiktig arbeid for å påvirke atferdsendring.
Variasjonen rundt effektestimatet for atferd (episoder av relasjonsvold og trakassering) og holdninger var så stor at det er usikkert om man unngår uønsket effekt på disse utfallene. Det er derfor behov for ytterligere forskning på dette området, og for skolehelsetjenestens virkeområde og formål det vil være ønskelig å se på effekt av primærforebyggende og sekundær forebyggende tiltak separat. Se mer under Forskningsgrunnlag (Fellmeth et al., 2013; De Koker et al., 2014).
Det er behov for ytterligere forskning relatert til utvikling og evaluering av effektive tiltak for å redusere relasjonsvold og trakassering blant ungdom før spesifikke programmer kan anbefales.
Barn skal vernes mot alle former for seksuelt misbruk. Et godt begrepsapparat og trygghet på egen kropp er viktige faktorer som beskytter mot seksuelle overgrep.
Skolebaserte tiltak og undervisning for å forebygge seksuelle overgrep er i tråd med tiltaksplanen En god barndom varer livet ut (regjeringen.no) som skal hindre at barn og ungdom utsettes for vold og overgrep, i eller utenfor hjemmet.
Barns tilbakemeldinger skal brukes aktivt for å forbedre tiltak til dem som har opplevd vold eller seksuelle overgrep.
Utfall: For en nærmere redegjørelse av effektene og graderingen av kvaliteten på dokumentasjonen, se Summary of findings-tabell på side 4 her.
«A Cochrane targeted update» har oppdatert forskning om effekt av sammensatte tiltak (intervensjon) for å forebygge uønsket svangerskap på flere utfall; uønsket svangerskap, seksuell debut/samleie, bruk av kondom, hormonell prevensjon og forekomst av seksuelt overførbare sykdommer.
Intervensjonen/tiltakene inkluderte en kombinasjon av undervisning /helseopplysning, ferdighetstrening og motivering for bruk av prevensjon. Slike type undervisning/tiltak er vurdert til å kunne være relevant og gjennomførbar i et samarbeid mellom skolehelsetjenesten og skole i Norge.
Oppdateringen inkluderte 35 studier med til sammen 67,743 ungdommer mellom 12-21 år. Flertallet av de inkluderte studiene var gjennomført i USA. Ingen av studiene var gjennomført i Norge. Tiltakene/intervensjonen var av varierende lengde og omfang. Kvaliteten på dokumentasjonen ble gradert til fra «svært lav» til «middels» (moderat) tillit for ulike utfallsmål, se videre forklaring til GRADE under fanen Om retningslinjen.
Resultatene viser at tiltak for å forebygge uønsket svangerskap:
Utfall: For nærmere redegjørelse av effektene og graderingen av kvaliteten på dokumentasjonen, se Summary of Findings-tabeller i Kunnskapssenterets omtale av oversiktsstudien.
En systematisk oversikt ble identifisert. Den inkluderte 24 studier med til sammen 5802 skolebarn og ungdom mellom 5-18 år, og har vurdert effekt av å gi skoleelever undervisning om seksuelle overgrep (Walsh m .fl., 2015). Formålet med undervisningen var å øke kunnskap om og ferdigheter relatert til a) beskyttende atferd og b) evne til å si ifra hvis seksuelle overgrep finner sted. Undervisningen ble sammenlignet med å la barna/ungdommene se på tegnefilm eller stå på venteliste for å få undervisning om seksuelle overgrep. Undervisningen er vurdert til å kunne være relevant og gjennomførbar i et samarbeid mellom skolehelsetjenesten og skole i Norge.
Oppfølgingstiden i de inkluderte studiene var i hovedsak korte, utfallene ble målt rett i etterkant av tiltaket, men enkelte studier hadde oppfølgingsmålinger opp til seks måneder. Flertallet av de inkluderte studiene ble utført i USA og Canada, men de resterende var fra Asia og Europa. Ingen norske studier var inkluderte i oversikten.
Resultatene viser at undervisning på skolen for å forebygge seksuelle overgrep:
Utfall: For nærmere oversikt over effektestimatene og graderingen av kvaliteten på dokumentasjonen, se Summary of Findings (SOF) – tabellene på side 3 i oversikten.
Litteratursøk identifiserte 3 systematiske oversikter av høy kvalitet som har vurdert forskning om effekt av tiltak for å redusere relasjonsvold blant ungdom mellom 12 og 25 år (knyttet til dating og bli/være kjærester/etablering av kjæresteforhold osv.) (Fellmeth m. fl., 2013, De Koker m.fl., 2014, Langford m.fl., 2014). Oversiktsartikkelen av Langford m.fl., (2014) baserer seg på så omfattende tiltak at den ble vurdert som uaktuell for PICO. De to andre oppsummerer tiltak (undervisning inkludert helseopplysning og ferdighetstrening) som er vurdert til å kunne være gjennomførbare i et samarbeid mellom skole og skolehelsetjenesten i Norge.
Oversikten av Fellmeth m. fl., (2013) rapporterte på effekt av intervensjon for å redusere relasjons- og dating vold blant ungdom og unge mellom 12 og 25 år. Relasjons- og dating vold var nærmere definert til å inkludere verbale trusler/fornærmelser, fysiske og seksuelle trakassering/tilnærminger, og trusler om voldtekt og død. Intervensjonene inneholdt en kombinasjon av undervisning/helseopplysningselementer og ferdighetstrening og var rettet både mot ungdom som aldri hadde opplevd eller utøvd relasjonsvold/trakassering og ungdom som hadde opplevd eller utøvd dette tidligere (primær- og sekundærforebygging).
Trettitre studier, både randomiserte kontrollerte studier og kvasi-randomiserte studier, er inkludert i metaanalysene. Alle studiene var fra USA. Flertallet av intervensjonen ble implementert i utdanningsinstitusjoner (25 i universiteter og 10 ungdomsskoler) mens tre ble gjennomført i andre settinger i lokalmiljøet («community» setting).
Oversikten rapporterer på 4 utfallsmål: 1) episoder av relasjonsvold– og datingvold, 2) holdninger til relasjons- og dating vold, 3) atferd i relasjons og datingvold, 4) kunnskap og ferdigheter.
For utfallsmålene «episoder»» og «holdninger» var det en nær signifikant effekt, og for «kunnskap» relatert til relasjonsvold var det en signifikant effekt (målt med skaler). Ingen av de andre målene viste effekt eller noen trend for effekt, se detaljer under. Kvaliteten i følge GRADE-metodikken for rapporterte utfallsmål var av moderat kvalitet (se videre om GRADE under fanen Om retningslinjen). Ingen av de inkluderte studiene rapporterte effekt på fysisk eller psykososial helsemål eller uønskede effekter.
Åtte av de inkluderte studiene med til sammen 3405 personer rapporterte på effekt på episoder (hendelser) av relasjonsvold, men resultatene på tvers av studiene viste ingen klar effekt. Den nær-signifikante effekten viste en trend for en relativ stor effekt til en liten eller skadelig effekt [RR 0.81 (95 KI: 0.64 til 1.02)] . Det vil si at på det beste kan det oppnås en 46 % reduksjon i episoder av relasjonsvold med en variasjon til ingen eller en liten skadelig effekt. Videre betyr det at gjennomføringen av tiltak i den populasjonen som ikke fikk tiltak (kontroll) vil kunne føre til, i absolutte tall, 59 færre til ingen eller 3 flere episoder ved implementering av tiltak.
22 av de inkluderte studiene med til sammen 5256 personer rapporterte på effekt på holdninger til relasjonsvold. Resultatet på tvers av studien viste en nær-signifikante effekt men gjennomsnittlig 0.12 høyere skår i favør av intervensjonsgruppen (95% KI: -0.02 til 0.27), som indikerer en noe mindre aksepterende holdning til relasjonsvold enn i kontrollgruppen. Det vil si at på det beste kan det oppnås en positiv utvikling for holdninger relatert til relasjonsvold på 0.27 til ingen forbedring eller en negativ utvikling på -0.02 ved implementering av tiltak.
Ti av de inkluderte studier med til sammen 6206 personer rapporterte på effekt på kunnskap relatert til relasjonsvold (målt med ulike type skalaer). Resultatet på tvers av studiene viste en liten signifikant gjennomsnittlig økning (forbedring) i kunnskap i favør av intervensjonsgruppen på 0.43 (95% KI: 0. 25 til 0.61). Det vil si at på det beste kan det oppnås en positiv utvikling for kunnskaper relatert til relasjonsvold og datingvold fra 0.61 som beste effekt til det lavest på 0.25, ved implementering av tiltak.
Barneombudet (2013). Helse på barns premisser. Barneombudets fagrapport 2013 Oslo: Barneombudet. Hentet fra https://www.barneombudet.no/uploads/documents/Publikasjoner/Fagrapporter/Helse_pa_barns_premisser.pdf
Bergman, H., Livingstone, N. (2016). Targeted update of the Cochrane Review Oringanje C, Meremikwu MM, Eko H, Esu E, Meremikwu A, Ehiri JE. Interventions for preventing unintended pregnancies among adolescents. Cochrane Database of Systematic Reviews 2016, Issue 2. Art. No.: CD005215. DOI: 10.1002/14651858.CD005215.pub3
De Koker, P., Mathews, C., Zuch, M., Bastien, S., & Mason-Jones, A. J. (2014). A systematic review of interventions for preventing adolescent intimate partner violence. Journal of Adolescent Health, 54(1), 3-13.
Fellmeth, G. L., Heffernan, C., Nurse, J., Habibula, S., & Sethi, D. (2013). Educational and skills-based interventions for preventing relationship and dating violence in adolescents and young adults. Cochrane Database of Systematic Reviews, (6), CD004534.
Fønhus, M. S., Dalsbø, T. K. (9. november 2015). Undervisning om seksuelle overgrep virker trolig forebyggende. [nettdokument]. Folkehelseinstituttet. Hentet 7. mai 2023 fra https://www.fhi.no/publ/2015/undervisning-om-seksuelle-overgrep-virker-trolig-forebyggende/
Hoskins, A., & Varney, J. (2015). Taking a life-course approach to sexual and reproductive health. Entre Nous, 82, 4-7.
Kunnskapsdepartementet (2016). Meld. St. 28 (2015–2016). Fag – Fordypning – Forståelse — En fornyelse av Kunnskapsløftet Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/e8e1f41732ca4a64b003fca213ae663b/no/pdfs/stm201520160028000dddpdfs.pdf
Langford, R., Bonell, C. P., Jones, H. E., Pouliou, T., Murphy, S. M., Waters, E., ... Campbell, R. (2014). The WHO Health Promoting School framework for improving the health and well-being of students and their academic achievement. Cochrane Database of Systematic Reviews, (4), CD008958.
Walsh, K., Zwi, K., Woolfenden, S., & Shlonsky, A. (2015). School‐based education programmes for the prevention of child sexual abuse. Cochrane Database of Systematic Reviews, (4), CD004380.
World Health Organization (WHO). Regional Office for Europe (2001). WHO regional strategy on sexual and reproductive health, Copenhagen, Denmark, November 2001 Copenhagen: WHO Regional Office for Europe. Hentet fra https://apps.who.int/iris/handle/10665/107372
Besøket på helsestasjon for ungdom (HFU) bør være et supplement til skolens og skolehelsetjenestens undervisning om seksuell helse i skolen ved å:
Skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom (HFU) bør samarbeide om å tilby ungdomsskoleelever besøk på HFU i løpet av ungdomsskolen.
Det vil variere hvor langt ungdommer har kommet i utvikling og utprøving av seksualitet. Besøket på HFU bør skje på et tidspunkt da det er relevant for flertallet av elevene.
Der geografiske avstander gjør det vanskelig å gjennomføre besøk på HFU, bør andre tiltak vurderes, for eksempel at ansatte ved HFU besøker skolen eller at det utarbeides en informasjonsfilm om tilbudet på HFU.
Skolehelsetjenesten bør sørge for at skoleledelse og aktuelle kontaktlærere får invitasjon til besøket med informasjon om mulig tidspunkt, innhold og varighet.
Besøket bør inkludere omvisning i lokalene og informasjon om:
Besøket bør supplere annen undervisning om seksuelt overførbare infeksjoner (SOI), tilgjengelige prevensjonsmidler og bruk av prevensjon. Elevene bør informeres om hvordan testing, undersøkelser og andre prosedyrer foregår i et konkret miljø som helsestasjon for ungdom. Se anbefalingen Undervisning seksuell helse.
Skolehelsetjenesten bør be om tilbakemeldinger fra HFU om erfaringer etter besøket
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift, forskningsgrunnlag og konsensus i arbeidsgruppa.
Skolehelsetjenestens tilbud skal blant annet omfatte opplysning, bistand og veiledning individuelt og i grupper, klasse og på foreldremøter i den utstrekning skolen ønsker det, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav c. Det anbefales at en del av disse lovpålagte oppgavene består i å gi elever på ungdomsskolen et tilbud om besøk på helsestasjon for ungdom (HFU).
Besøket på HFU kan gjennomføres tidlig i ungdomsskolen, men bør være relevant for flertallet av elevene. Ved å gjennomføre et besøk på HFU, vil ungdom kunne få informasjon om innholdet i tilbudet, hva de kan ta opp, hvordan konsultasjonene gjennomføres og hva det innebærer å eksempelvis teste seg for kjønnssykdommer.
Det er et mål med besøket at ungdom får konkret kjennskap til:
Kjennskap til tilbudet i HFU vil kunne bidra til økt bruk, og være et viktig tiltak for elever som faller fra i videregående skole, ungdom som har høy terskel for å oppsøke helsetjenesten og gutter som i mindre grad oppsøker helsetjenesten, se anbefalingen Gutter. Tilbakemeldinger fra tjenesten er at mange ungdommer oppsøker HFU for å snakke om prevensjon, graviditet, abort, spisevansker, depresjon, sorg, ensomhet, vanskelige familieforhold, rus, vold, overgrep og mobbing.
Det foreligger lite dokumentasjon på om undervisningsbesøk av elever øker bruk av HFU. I Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og abort 1999 – 2003 vises det likevel til en økning i antall besøk der elevene blant annet hadde besøk på helsestasjon for ungdom (Helsedepartementet, 2004).
Tilbudet vil også fungere som et supplement til skolens undervisning og skolehelsetjenestens tilbud i veiledning av ungdom om seksualitet, prevensjon og seksuell helse. Erfaringer med undervisning i skolen viser at elevene oppsøker tjenesten i større grad i etterkant.
God handlingskompetanse og et positivt forhold til egen kropp er avgjørende for seksuell glede, for å utvikle en trygg seksuell identitet og for sikrere seksuelle handlingsmønstre.
Ungdom som får seksualundervisning før de får behov for kunnskapen, debuterer senere, er flinkere til å bruke kondom og prevensjon, og utvikler et positivt forhold til egen seksualitet og intimitet. Dette er faktorer som forebygger seksuelt overførbare infeksjoner (SOI) og uønskede svangerskap. WHO (Verdens helseorganisasjon) anbefaler at undervisning bør være relevant for ungdommens seksuelle utvikling (Hoskins et al., 2015). Se anbefalingen Undervisning om seksuell helse.
Andelen ungdom som oppgir at de har hatt sex øker for hvert klassetrinn gjennom tenårene. Syv prosent har debutert seksuelt i 8. trinn, 14 prosent i 9. trinn og 24 prosent når de går ut av ungdomsskolen (Bakken et al., 2016). Ungdom med lav sosioøkonomiske status eller som har andre sårbarhetsfaktorer, debuterer tidligere, har flere partnere og blir oftere foreldre i tenårene sammenlignet med ungdom flest.
Oppsummert internasjonal forskning viser at undervisning basert på en kombinasjon av undervisning, helseopplysning, ferdighetstrening og motivering for bruk av prevensjon:
Se Forskningsgrunnlag (Bergman et al., 2016).
Effekten for andre utfallsmål viser ingen effekt og/eller kvaliteten på dokumentasjonen (GRADE) er så lav at det er vanskelig å trekke noen konklusjoner om effekten.
Oppsummert internasjonal forskning viser at undervisning til barn om seksuelle overgrep trolig har gunstig effekt på flere utfall (ferdigheter i å beskytte seg selv, andel som vil fortelle at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep og kunnskap om seksuelle overgrep). Slik undervisning ser heller ikke ut til å skape mer angst og frykt for seksuelle overgrep, se Forskningsgrunnlag (Walsh et al., 2015).
Oppsummert internasjonal forskning viser at programmer og tiltak i skole og nærmiljø (blanding av primærforebyggende og sekundærforebyggende) for å redusere forekomst av relasjons- og datingvold blant ungdom som inneholder en kombinasjon av undervisning og helseopplysningselementer og ferdighetstrening trolig: a) har effekt på kunnskap, b) på det beste trolig kan føre til færre episoder av relasjonsvold/trakassering og c) bedring av holdninger blant ungdom, se Forskningsgrunnlag (De koker et al., 2014; Fellmeth et al., 2013).
Oversiktene viste at variasjonen rundt effektestimatet for utfallene atferd (episoder av relasjonsvold/trakassering) og holdninger var så stor at det er usikkert om man unngår uønsket effekt på disse utfallene. Det er behov for ytterligere forskning relatert til utvikling og evaluering av effektive tiltak (både primær- og sekundærforebyggende) for å redusere relasjonsvold/trakassering blant ungdom.
Selv om kunnskap i seg selv som oftest ikke er tilstrekkelig for å påvirke atferd, kan kunnskap være en faktor som er med å etablere positive sosiale normer relatert til helseatferd innen for en populasjon (Langford et al., 2014). Økte kunnskaper på et område kan være et ledd i et langsiktig arbeid for å påvirke atferdsendring.
Utfall: For nærmere redegjørelse av effektene og graderingen av kvaliteten på dokumentasjonen, se Summary of Findings-tabeller i Kunnskapssenterets omtale av oversiktsstudien.
En systematisk oversikt ble identifisert. Den inkluderte 24 studier med til sammen 5802 skolebarn og ungdom mellom 5-18 år, og har vurdert effekt av å gi skoleelever undervisning om seksuelle overgrep (Walsh m .fl., 2015). Formålet med undervisningen var å øke kunnskap om og ferdigheter relatert til a) beskyttende atferd og b) evne til å si ifra hvis seksuelle overgrep finner sted. Undervisningen ble sammenlignet med å la barna/ungdommene se på tegnefilm eller stå på venteliste for å få undervisning om seksuelle overgrep. Undervisningen er vurdert til å kunne være relevant og gjennomførbar i et samarbeid mellom skolehelsetjenesten og skole i Norge.
Oppfølgingstiden i de inkluderte studiene var i hovedsak korte, utfallene ble målt rett i etterkant av tiltaket, men enkelte studier hadde oppfølgingsmålinger opp til seks måneder. Flertallet av de inkluderte studiene ble utført i USA og Canada, men de resterende var fra Asia og Europa. Ingen norske studier var inkluderte i oversikten.
Resultatene viser at undervisning på skolen for å forebygge seksuelle overgrep:
Utfall: For nærmere redegjørelse av effektene og graderingen av kvaliteten på dokumentasjonen, se Summary of Findings-tabeller i Kunnskapssenterets omtale av oversiktsstudien.
En systematisk oversikt ble identifisert. Den inkluderte 24 studier med til sammen 5802 skolebarn og ungdom mellom 5-18 år, og har vurdert effekt av å gi skoleelever undervisning om seksuelle overgrep (Walsh m .fl., 2015). Formålet med undervisningen var å øke kunnskap om og ferdigheter relatert til a) beskyttende atferd og b) evne til å si ifra hvis seksuelle overgrep finner sted. Undervisningen ble sammenlignet med å la barna/ungdommene se på tegnefilm eller stå på venteliste for å få undervisning om seksuelle overgrep. Undervisningen er vurdert til å kunne være relevant og gjennomførbar i et samarbeid mellom skolehelsetjenesten og skole i Norge.
Oppfølgingstiden i de inkluderte studiene var i hovedsak korte, utfallene ble målt rett i etterkant av tiltaket, men enkelte studier hadde oppfølgingsmålinger opp til seks måneder. Flertallet av de inkluderte studiene ble utført i USA og Canada, men de resterende var fra Asia og Europa. Ingen norske studier var inkluderte i oversikten.
Resultatene viser at undervisning på skolen for å forebygge seksuelle overgrep:
Utfall: For nærmere oversikt over effektestimatene og graderingen av kvaliteten på dokumentasjonen, se Summary of Findings (SOF) – tabellene på side 3 i oversikten.
Litteratursøk identifiserte 3 systematiske oversikter av høy kvalitet som har vurdert forskning om effekt av tiltak for å redusere relasjonsvold blant ungdom mellom 12 og 25 år (knyttet til dating og bli/være kjærester/etablering av kjæresteforhold osv.) (Fellmeth m. fl., 2013, De Koker m.fl., 2014, Langford m.fl., 2014). Oversiktsartikkelen av Langford m.fl., (2014) baserer seg på så omfattende tiltak at den ble vurdert som uaktuell for PICO. De to andre oppsummerer tiltak (undervisning inkludert helseopplysning og ferdighetstrening) som er vurdert til å kunne være gjennomførbare i et samarbeid mellom skole og skolehelsetjenesten i Norge.
Oversikten av Fellmeth m. fl., (2013) rapporterte på effekt av intervensjon for å redusere relasjons- og dating vold blant ungdom og unge mellom 12 og 25 år. Relasjons- og dating vold var nærmere definert til å inkludere verbale trusler/fornærmelser, fysiske og seksuelle trakassering/tilnærminger, og trusler om voldtekt og død. Intervensjonene inneholdt en kombinasjon av undervisning/helseopplysningselementer og ferdighetstrening og var rettet både mot ungdom som aldri hadde opplevd eller utøvd relasjonsvold/trakassering og ungdom som hadde opplevd eller utøvd dette tidligere (primær- og sekundærforebygging).
Trettitre studier, både randomiserte kontrollerte studier og kvasi-randomiserte studier, er inkludert i metaanalysene. Alle studiene var fra USA. Flertallet av intervensjonen ble implementert i utdanningsinstitusjoner (25 i universiteter og 10 ungdomsskoler) mens tre ble gjennomført i andre settinger i lokalmiljøet («community» setting).
Oversikten rapporterer på 4 utfallsmål: 1) episoder av relasjonsvold– og datingvold, 2) holdninger til relasjons- og dating vold, 3) atferd i relasjons og datingvold, 4) kunnskap og ferdigheter.
For utfallsmålene «episoder»» og «holdninger» var det en nær signifikant effekt, og for «kunnskap» relatert til relasjonsvold var det en signifikant effekt (målt med skaler). Ingen av de andre målene viste effekt eller noen trend for effekt, se detaljer under. Kvaliteten i følge GRADE-metodikken for rapporterte utfallsmål var av moderat kvalitet (se videre om GRADE under fanen Om retningslinjen). Ingen av de inkluderte studiene rapporterte effekt på fysisk eller psykososial helsemål eller uønskede effekter.
Åtte av de inkluderte studiene med til sammen 3405 personer rapporterte på effekt på episoder (hendelser) av relasjonsvold, men resultatene på tvers av studiene viste ingen klar effekt. Den nær-signifikante effekten viste en trend for en relativ stor effekt til en liten eller skadelig effekt [RR 0.81 (95 KI: 0.64 til 1.02)] . Det vil si at på det beste kan det oppnås en 46 % reduksjon i episoder av relasjonsvold med en variasjon til ingen eller en liten skadelig effekt. Videre betyr det at gjennomføringen av tiltak i den populasjonen som ikke fikk tiltak (kontroll) vil kunne føre til, i absolutte tall, 59 færre til ingen eller 3 flere episoder ved implementering av tiltak.
22 av de inkluderte studiene med til sammen 5256 personer rapporterte på effekt på holdninger til relasjonsvold. Resultatet på tvers av studien viste en nær-signifikante effekt men gjennomsnittlig 0.12 høyere skår i favør av intervensjonsgruppen (95% KI: -0.02 til 0.27), som indikerer en noe mindre aksepterende holdning til relasjonsvold enn i kontrollgruppen. Det vil si at på det beste kan det oppnås en positiv utvikling for holdninger relatert til relasjonsvold på 0.27 til ingen forbedring eller en negativ utvikling på -0.02 ved implementering av tiltak.
Ti av de inkluderte studier med til sammen 6206 personer rapporterte på effekt på kunnskap relatert til relasjonsvold (målt med ulike type skalaer). Resultatet på tvers av studiene viste en liten signifikant gjennomsnittlig økning (forbedring) i kunnskap i favør av intervensjonsgruppen på 0.43 (95% KI: 0. 25 til 0.61). Det vil si at på det beste kan det oppnås en positiv utvikling for kunnskaper relatert til relasjonsvold og datingvold fra 0.61 som beste effekt til det lavest på 0.25, ved implementering av tiltak.
Bakken, A., Frøyland, L. R., Sletten, M. A. (2016). Sosiale forskjeller i unges liv. Hva sier Ungdata-undersøkelsene? (NOVA-rapport 3/16). Hentet fra https://hdl.handle.net/20.500.12199/5103
Bergman, H., Livingstone, N. (2016). Targeted update of the Cochrane Review Oringanje C, Meremikwu MM, Eko H, Esu E, Meremikwu A, Ehiri JE. Interventions for preventing unintended pregnancies among adolescents. Cochrane Database of Systematic Reviews 2016, Issue 2. Art. No.: CD005215. DOI: 10.1002/14651858.CD005215.pub3
De Koker, P., Mathews, C., Zuch, M., Bastien, S., & Mason-Jones, A. J. (2014). A systematic review of interventions for preventing adolescent intimate partner violence. Journal of Adolescent Health, 54(1), 3-13.
Fellmeth, G. L., Heffernan, C., Nurse, J., Habibula, S., & Sethi, D. (2013). Educational and skills-based interventions for preventing relationship and dating violence in adolescents and young adults. Cochrane Database of Systematic Reviews, (6), CD004534.
Helsedepartementet (2004). Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og abort 2004–2008 Hentet fra https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/hd/pla/2004/0001/ddd/pdfv/201350-handlingsplan.pdf
Hoskins, A., & Varney, J. (2015). Taking a life-course approach to sexual and reproductive health. Entre Nous, 82, 4-7.
Langford, R., Bonell, C. P., Jones, H. E., Pouliou, T., Murphy, S. M., Waters, E., ... Campbell, R. (2014). The WHO Health Promoting School framework for improving the health and well-being of students and their academic achievement. Cochrane Database of Systematic Reviews, (4), CD008958.
Walsh, K., Zwi, K., Woolfenden, S., & Shlonsky, A. (2015). School‐based education programmes for the prevention of child sexual abuse. Cochrane Database of Systematic Reviews, (4), CD004380.
Skolehelsetjenesten bør i samarbeid med skolen, ha et særlig fokus på å:
Skolehelsetjenesten bør, gjennom det systemrettede samarbeidet med skolen, sørge for å avklare og planlegge tjenestens bidrag i arbeidet med det psykososiale miljøet på skolen, se anbefalingen Systemrettet samarbeid.
Skolehelsetjenesten bør også ha oversikt over trender og utvikling i miljøet på skolen og i lokalmiljøet for å kunne iverksette sekundærforebyggende tiltak når det er nødvendig, se anbefalingen Oversikt.
Et godt psykososialt miljø og et godt læringsmiljø fremmer trivsel og forebygger mobbing.
Skolehelsetjenesten bør være kjent med skolens planer for et godt skolemiljø, og bidra til at barn og unge opplever mestring og tilhørighet.
Samarbeidet med skolen bør dreie seg om å skape trygge og inkluderende fellesskap rundt barna der alle elevene tar ansvar for et trygt og godt psykososialt miljø i klassen og på skolen.
Skolehelsetjenesten bør blant annet bidra i arbeid med å
Mer informasjon om psykososialt miljø og forebygging av mobbing
Skolehelsetjenesten bør bidra til:
Mobbing og trivsel bør tas opp i møte med den enkelte elev. Se anbefalingen Temaer i helsesamtalene og anbefalingen Bakenforliggende årsaker.
Oppfølging ved behov
Skolehelsetjenesten bør tilby barn og ungdom oppfølgingssamtaler, og henvise dem videre til for eksempel fastlege eller psykolog ved behov.
For digital mobbing som foregår utenfor skolen, kan det være nødvendig at skolehelsetjenesten og skolen samarbeider med foreldre, politi eller andre for å løse sakene.
De ansatte i skolehelsetjenesten er omfattet av plikten til å varsle rektor dersom de har mistanke om eller kjennskap til at en elev ikke har det trygt og godt på skolen.
Varslingsplikten går ikke foran taushetsplikten. De ansatte i skolehelsetjenesten må derfor som hovedregel innhente samtykke fra eleven, eventuelt fra foreldrene, dersom de skal gi informasjon videre til rektor.
Se tolkningsuttalelse om forholdet mellom varslingsplikten i opplæringsloven og taushetsplikten i helsepersonelloven (PDF) fra Helsedirektoratet.
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.
Skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremme helsen, miljøet og sikkerheten til elevene, jf. opplæringsloven § 9 A-3. Tilbudet til barn og ungdom i skolehelsetjenesten skal blant annet omfatte helsefremmende og forebyggende psykososialt arbeid og samarbeid med skole om tiltak som fremmer godt psykososialt og fysisk lærings- og arbeidsmiljø, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav a og f. Skolehelsetjenesten bør derfor samarbeide tett med skolen for å sette i gang tiltak som fremmer et godt psykososialt miljø.
Skolehelsetjenesten bør se like mye etter sterke sider hos elevene som etter risikofaktorer, problemer og sykdom. Trivsel og god psykisk helse er viktig i seg selv, og beskytter unge mot emosjonelle og atferdsmessige problemer, vold og kriminalitet, tenåringssvangerskap, rusmisbruk og frafall. Strukturelle faktorer har stor betydning for å skape helsefremmende og trivselsskapende miljøer. Et godt psykososialt miljø og et godt læringsmiljø fremmer trivsel og forebygger mobbing, og det er derfor viktig at skolehelsetjenesten bidrar i det primærforebyggende arbeidet på skolen.
Den psykiske helse hos barn og unge har i særlig grad betydning for trivsel, skoleprestasjoner, og evne til å fungere i skolemiljøet. Samtidig har barn og unges skoleprestasjoner betydning for den psykiske helsen (Gustafsson et al., 2010). I skolen er mobbing og manglende mestring blant de mest alvorlige risikofaktorene for dårlig psykisk helse, og gjennomføring av programmer for å forebygge mobbing er anbefalt av Folkehelseinstituttet (Major et al., 2011).
Både norsk og internasjonal forskning viser sammenheng mellom psykisk helse og frafall i videregående skole (Breslau, 2010; Markussen et al., 2012). Tiltak som styrker barn og unge som sliter med faglige og sosiale vansker kan være effektive i forebygging av fravær og frafall. Det forebyggende arbeidet bør starte tidlig og omfatte alle faser i utdanningsløpet. Særlig er overganger mellom barneskole og ungdomsskole og mellom ungdomsskole og videregående skole sårbare faser (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013).
Retningslinjer fra National Institute for Health and Care Excellence (NICE) anbefaler blant annet at skolene bør ha helthetlige programmer som fremmer barns sosiale og emosjonelle evner og velvære hos barn i alderen 4 til 19 år, samt at skoler må ha tilgang til kompetanse, råd og støtte slik at de kan sette inn effektive tiltak (NICE, 2022).
Folkehelseinstituttet har anbefalt at programmer mot mobbing og atferdsproblemer med dokumentert effekt bør gjennomføres i grunnskolen i Norge (Major et al., 2011). Det finnes flere tilgjengelig programmer mot mobbing og atferdsproblemer som er i bruk og vurdert i Norge, se Ungsinn.no (ungsinn.no). Det er opp til skolen å bestemme om programmer skal benyttes.
Det er påpekt at mange tiltak mot mobbing ikke tar hensyn til særtrekkene ved digital mobbing (Ulriksen et al., 2016). Folkehelseinstituttets kunnskapsoversikt over digital mobbing konkluderer med at det mangler kunnskap på dette feltet, spesielt forskingsdokumentasjon av høy kvalitet. Det finnes ikke norske studier av tiltak mot digital mobbing.
Miljøfaktorer som er sentrale for å styrke barn og unges helse sammenfaller med grunnleggende forhold som gir et godt læringsmiljø. Et helsefremmende skolemiljø består av en skole som:
Skolen er viktig for utvikling og opprettholdelse av sosiale nettverk. Et godt læringsmiljø kan gi mange gode opplevelser av fellesskap og mestring. Dette er faktorer som kan styrke og virke beskyttende på barns psykiske helse. Barns trivsel i skolen henger sammen med rapportert psykisk helse og trivsel senere i livet.
Det følger av opplæringsloven § 9 A-4 at alle som arbeider på skolen skal følge med på om elevene har et trygt og godt skolemiljø, og gripe inn mot krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering dersom det er mulig. Alle som arbeider på skolen skal varsle rektor dersom de får mistanke om eller kjennskap til at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø (varslingsplikt), og ved mistanke om eller kjennskap til at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø, skal skolen snarest undersøke saken (aktivitetsplikt).
De ansatte i skolehelsetjenesten omfattes av betegnelsen "alle som arbeider på skolen", og har dermed i utgangspunktet varslingsplikt til rektor etter opplæringsloven § 9 A-4 andre ledd, dersom de får mistanke om eller kjennskap til at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø.
Helsedirektoratet har i en tolkningsuttalelse om forholdet mellom varslingsplikten i opplæringsloven og taushetsplikten i helsepersonelloven (PDF) konkludert med at de ansatte i skolehelsetjenesten yter helsehjelp i sitt arbeid med å følge opp elever i skolen, og at varslingsplikten etter opplæringsloven § 9 A-4 andre ledd ikke går foran helsepersonells taushetsplikt. Det betyr at det må vurderes i det enkelte tilfellet om de ansatte i skolehelsetjenesten har varslingsplikt, og det må vurderes konkret hvilke opplysninger som eventuelt kan formidles til rektor.
De ansatte i skolehelsetjenesten må som utgangspunkt innhente samtykke fra elev og/eller foreldre for å kunne varsle skolens ledelse om informasjon som har kommet fram i en behandlingsrelasjon med en elev, jf. helsepersonelloven § 22.
Det vil være brudd på taushetsplikten dersom helsesykepleier får opplysninger om en elev i egenskap av å være helsepersonell og bruker disse opplysningene til å oppsøke en situasjon hvor eleven er til stede, for deretter å varsle rektor uten å innhente samtykke. Helsesykepleier vil likevel i alvorlige situasjoner kunne ha rett til å varsle etter helsepersonelloven § 23. nr. 4, dersom tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig.
Breslau, J. (2010). Health in childhood and adolescence and high school dropout. California Dropout Research Project (report #17). University of California. Hentet fra http://cdrpsb.org/researchreport17.pdf
Gustafsson, J., Allodi Westling, M., Alin Åkerman, B., Eriksson, C., Eriksson, L., Fischbein, S., Ogden, T. (2010). School, learning and mental health: A systematic review Stockholm: The Royal Swedish Academy of sciences, The Health Committee. Hentet fra https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:317965/FULLTEXT01.pdf
Helse- og omsorgsdepartementet (2013). Meld. St. 34 (2012–2013). Folkehelsemeldingen — God helse – felles ansvar Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/ce1343f7c56f4e74ab2f631885f9e22e/no/pdfs/stm201220130034000dddpdfs.pdf
Major, E. F., Dalgard, O. S., Mathisen, K. S., Nord, E., Ose, S., Rognerud, M., Aarø, L. (2011). Bedre føre var - Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger (rapport 2011: 1). Nasjonalt folkehelseinstitutt. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2011/rapport-20111-bedre-fore-var---psykisk-helse-helsefremmende-og-forebyggende-tiltak-og-anbefalinger-pdf.pdf
Markussen, E., Seland, I. (2012). Å redusere bortvalg-bare skolenes ansvar? En undersøkelse av bortvalg ved de videregående skolene i Akershus fylkeskommune skoleåret 2010-2011 (rapport 6/2012). Oslo: NIFU. Hentet fra https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/280856/NIFUrapport2012-6.pdf?sequence=1&isAllowed=y
National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2022). Social, emotional and mental wellbeing in primary and secondary education (NICE guideline [NG223]). Hentet fra https://www.nice.org.uk/guidance/ng223/resources/social-emotional-and-mental-wellbeing-in-primary-and-secondary-education-pdf-66143833987525
Ulriksen, R., Knapstad, M. (2016). Digital mobbing. Kunnskapsoversikt over forskning på effekter av tiltak. (rapport 2016:3). Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2016/digital-mobbing-pdf.pdf
Skolehelsetjenesten bør samarbeide med skolen om planer og tiltak for å forebygge bruk av tobakk, alkohol og andre rusmidler blant elevene.
Skolehelsetjenesten bør:
Skolehelsetjenestens arbeid for å forebygge bruk av tobakk, alkohol og andre rusmidler bør ta utgangspunkt i lokale forhold og utfordringer, se anbefalingen Oversikt.
FRI er et tobakksforebyggende program for ungdomsskoleelever tilpasset ungdomsskolens læreplaner. Skolehelsetjenesten bør ha kjennskap til FRI, les mer på FRIstedet.no (fristedet.no).
Skolehelsetjenesten bør:
Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet har utviklet støttemateriell til rusforebyggende arbeid i skolen (korusoslo.no). Støttemateriellet er først og fremst en støtte til undervisningen om rusmidler, tilpasset relevante kompetansemål i de ulike læreplanene. Skolehelsetjenesten bør ha kjennskap til innholdet i støttematerialet.
Skolehelsetjenesten bør samarbeide med skolen om det rusmiddelforebyggende arbeidet i skolen, blant annet gjennom:
Det foreligger flere norske programmer til bruk i det forebyggende arbeidet knyttet til alkohol og andre rusmidler. Det er imidlertid opp til den enkelte skole/skoleeier å ta disse programmene i bruk.
Skolehelsetjenesten bør i tillegg til samarbeide med skolens lærere, vurdere å samarbeide med skolens miljøarbeidere, barnevernet, politiet, samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT), utekontakt og ruskonsulent i kommunen og evt. ruspoliklinikker i spesialisthelsetjenesten, der dette finnes, i det forebyggende arbeidet knyttet til alkohol og andre rusmidler.
Russetiden er en periode hvor ungdom har et økt bruk av rusmidler. For å kunne jobbe helsefremmende og for å forebygge uønsket hendelser knyttet skader, ulykker, uønsket seksuell adferd, smittsomme sykdommer (eks. SOI og meningokokkinfeksjon) mv., bør skolehelsetjenesten sørge for å:
Tidlig alkoholbruk er blant annet assosiert med tidlig seksuell debut. Skolehelsetjenestens undervisning om rus bør derfor sees i sammenheng med undervisningen om seksualitet, se anbefalingen Undervisning om seksuell helse.
Se anbefalingen Tema i helsesamtalene vedrørende bruk av minimal intervensjon for bruk av tobakk i helsesamtalen på 8. trinn.
Ved behov bør skolehelsetjenesten tilby oppfølgingssamtaler til elever. Skolehelsetjenesten bør henvise elever videre til andre aktuelle instanser ved behov. Slike instanser kan for eksempel være
Se også Helsedirektoratets Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge.
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift, forskningsgrunnlag og konsensus i arbeidsgruppa.
Tilbudet til barn og ungdom i skolehelsetjenesten skal omfatte helsefremmende og forebyggende psykososialt arbeid og opplysning, bistand og undervisning i gruppe, klasse og på foreldremøter i den utstrekning skolen ønsker det, og styrking av barn og unges autonomi og ferdigheter til å mestre sin hverdag og forhold knyttet til deres fysiske, psykiske og seksuelle helse jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav a, c og i. I disse oppgavene bør skolehelsetjenesten blant annet arbeide med universelle tiltak for å forebygge bruk av tobakk, alkohol og rusmidler, og dette arbeidet bør gjøres i samarbeid med skolen.
Tobakks- og alkoholforebyggende tiltak i skolehelsetjenesten understøtter NCD-strategien 2013-2017 for forebygging av fire ikke-smittsomme folkesykdommer; hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013). Felles underliggende risikofaktorer for de ikke-smittsomme sykdommene er usunt kosthold, fysisk inaktivitet, tobakksbruk og skadelig bruk av alkohol.
To av de sentrale målene i NCD-strategien er å:
Kunnskapssenteret rapport (2012) «Effekten av primærforebyggende tiltak mot bruk av tobakk, alkohol og andre rusmidler hos barn og unge» (fhi.no) oppsummerer ti systematiske oversiktsstudier av høy metodisk kvalitet basert på internasjonal forskning, der dokumentasjonen er gradet (Berg et al., 2012). Rapporten konkluderer blant annet med at:
Rapporten fremhever det at det finnes for lite dokumentasjon av god kvalitet, men at forebyggende skolebaserte tiltak er viktig for å nå alle unge, og at tiltakene bør være teoribaserte og vare over tid.
Norske rusforebyggende programmer er blitt vurdert i rapporten «Forebyggende innsatser i skolen» (Nordahl et al., 2006). Det er påpekt at det er grunn til å styrke det rusforebyggende arbeidet i grunn- og videregående skoler (Berg et al., 2012).
Den synkende og lave andelen av norske unge røykere og utviklingen som viser at røyking blant unge er en marginalisert atferd (NOVA, 2015), kan tilsi at behovet for forbyggende programmer er tilsvarende redusert.
Tobakk er imidlertid svært avhengighetsskapende, og er en av de viktigste risikofaktorene for hjerte- og karsykdommer, lunge og luftveissykdommer og ulike former for kreft, og den markert sosiale gradient for dagligrøyking bidrar til sosiale helseforskjeller (Lund et al., 2005). Bruken av snus blant ungdom gir også grunn til bekymring og tilsier at fortsatt innsats i det forebyggende arbeidet overfor barn og ungdom er viktig.
Effekter av skolebaserte programmer for å forebygge bruk av tobakk, alkohol og andre rusmidler er generelt små, men når skolebaserte programmer inngår som et av flere tiltak i et bredere folkehelsearbeid, kan de bidra til å oppnå større, vedvarende effekt på befolkningsnivå (Faggiano et al., 2014).
Det tobakksforebyggende programmet FRI
Programmet «Vær røykfri» som blant annet bygger på prinsippene om å gjenkjenne sosial påvirkning for å starte med tobakk og styrke sosiale ferdigheter for å forbli tobakksfri, har vist effekt på forebygging av røyking og bruk av snus, og enda sterkere effekt på eksperimentering med hasj.
Programmet ble revitalisert i 2006 og skiftet navn til FRI. Endringer ble gjort for at programmet skal være enklere å ta i bruk. Det teoretiske grunnlag og innhold i programmet er ivaretatt, men kursing av lærere ble erstattet med dvd og guide på nett. Endringer ble også gjort for å gjøre programmet mer oppdatert for å være mer i tråd med dagens samfunn og for å være tilpasset endringer i læreplaner. Hovedendringen var relatert til rammer rundt programmet, ikke av faglige elementer som er viktige for effekten.
FRI bygger på VÆR røykFRI som er evaluert to ganger. Les mer om FRI på FRIstedet.no (fristedet.no)
Russefeiringen har lange tradisjoner i Norge, og mange bekymrer seg for hvilke følger rusmiddelbruken under feiringen kan ha. Det er hittil gjort lite forskning på dette. Negative konsekvenser av russefeiringen er bare belyst direkte i noen få studier, og ingen av disse studiene gir godt grunnlag for å vurdere russefeiring som årsak til dårligere skoleprestasjoner og dårligere helse. To studier peker imidlertid i retning av at det kan være slike sammenhenger. For mer informasjon se Folkehelseinstituttets nettsider (fhi.no).
Skolehelsetjenesten bør se undervisningen om seksualitet og undervisning om tobakk, alkohol og andre rusmidler i sammenheng.
For jenter som hadde opplevd en eller flere uønskede seksuelle hendelser, rapporterte 44 % i en undersøkelse at alkohol hadde vært med i bildet første gang de opplevde en uønsket seksuell hendelse. For guttene rapporterte 53 % at alkohol var med i bilde ved første uønskede seksuelle hendelse. Dersom alkohol var inne i bildet da overgrepet skjedde, var det vanligste at begge parter var beruset. En undersøkelse fra NOVA viser at effekten på forebyggende arbeidet knyttet til uønskede seksuelle hendelser har vært begrenset og at det er behov for mer forskning på området. Undersøkelsen understreker imidlertid betydningen av målrettede forebyggende tiltak, og at langvarige og planlagte tiltak er viktig for å få endring. Slike tiltak kan blant annet bestå i å snakke om holdninger i skolen over flere år (Bakken et al., 2016).
Bakken, A., Frøyland, L. R., Sletten, M. A. (2016). Sosiale forskjeller i unges liv. Hva sier Ungdata-undersøkelsene? (NOVA-rapport 3/16). Oslo Metropolitan University - OsloMet: NOVA. Hentet fra https://hdl.handle.net/20.500.12199/5103
Berg, R., Underland, V. (2012). Effekten av primærforebyggende tiltak mot bruk av tobakk, alkohol og andre rusmidler hos barn og unge (rapport fra Kunnskapssenteret nr 7–2012). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2012/rapport_2012_07_forebygging_tobakk_rus_v2.pdf
Faggiano, F., Minozzi, S., Versino, E., & Buscemi, D. (2014). Universal school‐based prevention for illicit drug use. Cochrane Database of Systematic Reviews, (12), CD003020.
Folkehelseinstituttet (28. april 2022). Russ og alkohol. [nettdokument]. FHI. Hentet 11. mai 2023 fra https://www.fhi.no/ml/alkohol/russ-og-rus/#kva-veit-vi-om-russ-og-rus
FRI. Folkehelse og livsmestring på timeplanen. [nettdokument]. Helsedirektoratet. Hentet 11. mai 2023 fra https://www.fristedet.no/
Helse- og omsorgsdepartementet (2013). NCD-strategi 2013 – 2017. For forebygging, diagnostisering, behandling og rehabilitering av fire ikke-smittsomme folkesykdommer; hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/e62aa5018afa4557ac5e9f5e7800891f/ncd_strategi_060913.pdf
Lund, K. E., & Lund, M. (2005). Røyking og sosial ulikhet i Norge. Tidsskrift for Den norske legeforening, 125(5), 560-563.
Nordahl, T., Gravrok, Ø., Knudsmoen, H., Larsen, T. M. M., Rørnes, K. (2006). Forebyggende innsatser i skolen. Rapport fra forskergrupper oppnevnt av Utdanningsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet om problematferd, rusforebyggende arbeid, læreren som leder og implementeringsstrategier Utdanningsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet. Hentet fra udir.no/globalassets/filer/tall-og-forskning/rapporter/forebyggende_innsatser/5/forebyggende_innsatser_forord_innledning_avslutning.pdf
NOVA (2015). Ungdata. Nasjonale resultater 2014 (NOVA rapport 7/15). Oslo: NOVA. Hentet fra https://khrono.no/files/2017/11/15/nova-rapport_7-15_ungdata2014.pdf
Skolehelsetjenesten bør være en pådriver for at Nasjonal faglig retningslinje for mat og måltider i skolen:
For å få til dette, bør skolehelsetjenesten delta i arbeidet med planer og tiltak i skolen, se anbefalingen Systemrettet samarbeid.
Sunn mat og gode måltider er en viktig del av et godt skolemiljø, som gjerne kan inngå i kommunens og fylkeskommunens oversikter. For nærmere forklaring av kravene til oversikt, se anbefalingen Oversikt.
Retningslinjen for mat og måltider i skolen består av tre deler:
Det er laget to korte filmer som tydeliggjør matens betydning i en skolehverdag (youtube.com).
Skolehelsetjenesten kan bidra til at skole og SFO legger til rette for aktiviteter og tiltak som stimulerer elevenes nysgjerrighet rundt og interesse for mat, matlaging og matkultur. Det er utviklet et opplegg for inspirasjonskurs for sunn og trygg matservering i ungdomsskolen som skolehelsetjenesten kan videreformidle.
Skolehelsetjenesten bør bidra til at elevene får minimum 20 minutters spisetid. Håndvask, å stå i kø, opprydning og annet skal komme i tillegg til disse 20 minuttene.
Skolehelsetjenesten bør:
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.
Skolehelsetjenestens tilbud skal omfatte samarbeid med skole om tiltak som fremmer godt psykososialt og fysisk lærings- og arbeidsmiljø for elever, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav f.
Gode rammer rundt måltidene i skolen, og et mat- og drikketilbud med god ernæringsmessig kvalitet er en del av et godt lærings- og arbeidsmiljø. Skolehelsetjenesten bør derfor bidra til dette.
Det følger av forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler § 7 at skolen skal være helsemessig tilfredsstillende. Det innebærer blant annet å sikre måltidenes ernæringsmessige og sosiale verdi, jf. § 11. Skolen skal blant annet legge til rette for at måltidets sosiale funksjoner blir ivaretatt (Helsedirektoratet, 2014).
For å sikre den ernæringsmessige verdien av måltidet, bør Helsedirektoratets retningslinjer for mat og måltider i skolen legges til grunn ved matservering. For å ivareta måltidets sosiale funksjon, bør skolen legge fysisk til rette for spising og sørge for at det blir satt av tilstrekkelig tid til at elevene trives. Skolehelsetjenesten bør samarbeide med skolen om å legge til rette for at bestemmelsene i forskriften blir overholdt.
Et sunt kosthold gir bedre skoleprestasjoner og bedre fysisk og psykisk helse (Helsedirektoratet, 2015). Tilstrekkelig søvn, fysisk aktivitet, og et godt kosthold gir overskudd og beskytter helsen. Å legge til rette for gode vaner når det gjelder fysisk aktivitet, kosthold og søvn, er viktig for å fremme en sunn vektutvikling, forebygge sykdom og plager på kort og lang sikt, samt fremme trivsel og læring.
Nasjonal faglig retningslinje for mat og måltider i skolen tar utgangspunkt i anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet (PDF) . Helsedirektoratets kostråd er et av kompetansemålene i faget mat og helse i skolen. Et av de sentrale målene i den norske strategien for forebygging av ikke-smittsomme sykdommer (regjeringen.no) er å øke andelen som kjenner og følger de nasjonale kostrådene, bidra til at barn og ungdom etablerer gode kostholdsvaner og gjøre det enklere for alle å velge sunne matvaner (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013).
Måltidene er en grunnleggende faktor for å fremme konsentrasjon og læring i skolen. Gode rammer for måltidet, ro og nok tid til å nyte maten gir grunnlag for gode måltidsopplevelser og trivsel. For mange barn og ungdommer utgjør måltider på skolen en vesentlig del av deres energiinntak. Måltidene på skolen påvirker kostholdet, vaner og helse, enten måltidene er medbrakt eller blir servert. Retningslinjen for mat og måltider i skolen anbefaler økt samarbeid både nasjonalt og lokalt for å bidra til gode måltidsordninger som når alle, uavhengig av sosioøkonomisk status.
Skolehelsetjenesten bør bidra til at anbefalingene i Nasjonal faglig retningslinje for mat og måltider i skolen implementeres av skolene.
At elevene får nok tid til å spise er en forutsetning for at de får i seg tilstrekkelig mat i løpet av skoledagen. Helsedirektoratet anbefaler minimum 20 minutters spisetid. Håndvask, å stå i kø, opprydning og annet skal ikke regnes med i disse 20 minuttene.
Måltidene i skole og SFO gir mange muligheter for pedagogisk aktivitet som kan styrke elevenes kompetanse om mat i et bredt perspektiv. Slike aktiviteter kan understøtte læringen i både mat og helsefaget og andre fag som naturfag og samfunnsfag. Skolehelsetjenesten kan bidra til en helhetlig tilnærming til arbeidet med mat og måltider ved å bidra til at retningslinjer for mat og måltider innarbeides i skolens styringsdokumenter.
Elevmedvirkning er viktig for å legge til rette for gode og trivelige måltider med sunn mat og drikke. Blant annet er det viktig at det tas hensyn til elever som på bakgrunn av religion eller kultur har begrensninger i hva de kan spise og drikke.
I dialog med elever kan spisevaner avdekkes, og elevene kan komme med forslag til for eksempel hva slags sunne produkter de kan spise. Det kan være en fin anledning til å vise sammenhengen mellom nok og riktig mat, og overskudd og energi til å klare skoledagen.
Formidling av mat- og ernæringskunnskap via skolen vil kunne påvirke matvalgene som tas hjemme. En felles forståelse av mat og måltiders betydning og plass i skolen er av vesentlig betydning for enhetlig kommunikasjon til elever og til hjemmene.
Folkehelseinstituttets Barnevekststudie viser at gjennomsnittlig en av seks (16 %) av tredjeklassingene var overvektige (inkludert overvekt definert som fedme) i perioden 2008-2012 (Hovengen et al., 2014). Undersøkelsen «Helsevaner blant skoleelever» fra 2012 viser at 12 % av guttene og 15 % av jentene i 6. klasse prøver å slanke seg (Samdal et al., 2012). Det kreves en bevissthet rundt slike utfordringer i det helsefremmende og forebyggende arbeidet knyttet til måltider i skolen.
Data fra skolemåltidsundersøkelsen (Helsedirektoratet, 2013):
Nasjonal faglig retningslinje for mat og måltider i skolen gjelder alle mat- og drikketilbud som gis gjennom hele skoledagen, inkludert på skoleturer, på SFO og i mat- og drikkeautomater på skolens område. Anbefalingene i retningslinjen er delt inn i tre deler: barneskole inkludert SFO, ungdomsskole og videregående skole.
For en nærmere redegjørelse for kunnskapsgrunnlaget som retningslinjen for mat og måltider bygger på, se kapitlene om bakgrunn og metode i de tre delene.
Helse- og omsorgsdepartementet (2013). NCD-strategi 2013 – 2017. For forebygging, diagnostisering, behandling og rehabilitering av fire ikke-smittsomme folkesykdommer; hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/e62aa5018afa4557ac5e9f5e7800891f/ncd_strategi_060913.pdf
Helsedirektoratet (1. mars 2014). Miljø og helse i barnehagen – Veileder til forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler. [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet 12. mai 2023 fra https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/miljo-og-helse-i-barnehagen
Helsedirektoratet (2015). Trivsel i skolen (IS-2345). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/trivsel-i-skolen/Trivsel%20i%20skolen.pdf/
Helsedirektoratet (2013). Mat og måltider i grunnskolen. En kvantitativ landsdekkende undersøkelse blant kontaktlærere, skoleledere og ansvarlige for kantine/matbod (IS-2135). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/mat-og-maltider-i-skolen-og-skolefritidsordningen-undersokelser/Mat%20og%20m%C3%A5ltider%20i%20grunnskolen%20%E2%80%93%20En%20kvantitativ%20landsdekkende%20unders%C3%B8kelse%20blant%20kontaktl%C3%A6rere,%20skoleledere%20og%20ansvarlige%20for%20kantine,%20matbod.pdf/
Hovengen, R., Biehl, A., Glavin, K. (2014). Barns vekst i Norge 2008-2010-2012. Høyde, vekt og livvidde blant 3. klassinger (rapport 2014:3). Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2014/rapport-20143-barns-vekst-i-norge-pdf2.pdf
Samdal, O., Bye, H. H., Torsheim, T., Birkeland, M. S., Diseth, Å. R., Fismen, A., Wold, B. (2012). Sosial ulikhet i helse og læring blant barn og unge. Resultater fra den landsrepresentative spørreskjemaundersøkelsen" Helsevaner blant skoleelever. En WHO-undersøkelse i flere land" (HEMIL-rapport 2-2012). Bergen: HEMIL-senteret, Universitetet i Bergen. Hentet fra https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/1956/6809/500161%20HEVAS-rapport%20materie%20NY.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Skolehelsetjenesten bør:
Det er en forutsetning at skolehelsetjenesten har et systemrettet samarbeid med skolen og at tjenesten deltar i utarbeidelse av planer og tiltak i skolen. Se anbefalingen Systemrettet samarbeid.
Skolehelsetjenesten kan gjennom plan- og bygningsetaten, påvirke utviklingen av lokalsamfunnet for å fremme gode muligheter for fysisk aktivitet for barn og unge.
Skolehelsetjenesten kan for eksempel fremme forslag om:
Skolehelsetjenesten bør kjenne til lokale tilbud fra ulike lag og foreninger og kan ved behov vise elever og foreldre til disse.
Skolehelsetjenestens samarbeid med skolen bør inkludere dialog om betydningen av et trygt og aktivitetsvennlig nærmiljø i og rundt skolen.
Skolehelsetjenesten bør samarbeide med skolen om å organisere skolehverdagen og etablere rutiner som gir elevene til sammen en time daglig fysisk aktivitet og som bidrar til å redusere stillesitting. Eksempler på dette kan være:
Fysioterapeuter har spesifikk kompetanse på betydningen av fysisk aktivitet hos barn og ungdom. Fysioterapeuten kan derfor, sammen med helsesykepleier, bidra i det systemrettede samarbeidet med skolen omkring fysisk aktivitet.
Skolehelsetjenesten bør:
Helsesykepleier og fysioterapeut bør samarbeide om enkeltelever med særskilte behov knyttet til fysisk aktivitet og stillesitting og gi disse oppfølging ved behov.
Oppfølging kan for eksempel være:
For barn og unge med overvekt og fedme, se Nasjonal faglig retningslinje for forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge (PDF).
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.
Skolen skal arbeide kontinuerlig og systematisk ansvar for å fremme helsen, miljøet og tryggheten til elevene, jf. opplæringsloven § 9 A-3 andre ledd.
Formålet til skolehelsetjenesten er blant annet å fremme psykisk og fysisk helse, fremme gode sosiale og miljømessige forhold og forebygge sykdommer og skader, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 1 bokstav a, b og c. Gjennom å fremme fysisk aktivitet og bidra til at barn og ungdom kan få daglig fysisk aktivitet i skolen og i nærmiljøet, bidrar skolehelsetjenesten til et miljø som fremmer helse, trivsel og læring.
Skolehelsetjenesten bør, i samarbeid med skolens personell, elever og foreldre, bidra til å skape en helsefremmende skole. Dette gjelder hele skolemiljøet, både fysisk og psykososialt, innendørs og utendørs.
Skolehelsetjenesten bør kjenne til forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. Denne har som overordnet mål å bidra til et bedre oppvekst- og læringsmiljø for elevene i skolen.
De nasjonale anbefalingene for kosthold, ernæring og fysisk aktivitet og Helsedirektoratets Veileder til forskrift om helse og miljø i barnehager, skoler og skolefritidsordninger bør være førende for arbeidet med å legge til rette for aktiv læring, økt fysisk aktivitet og redusert sittestilling i skolen.
Tilstrekkelig søvn, fysisk aktivitet, og et godt kosthold gir overskudd og fremmer fysisk og psykisk helse,trivsel og læring.
Forskning viser at fysisk aktivitet, god motorikk og god fysikk er viktig for elevenes kognitive funksjon (Trudeau et al., 2008), og at daglig fysisk aktivitet i skolen har positiv effekt på læring og skoleprestasjoner (Centers for Disease Control and Prevention, 2010; Singh et al., 2012).
Det er en positiv sammenheng mellom barn og ungdoms fysiske aktivitet og psykisk helse (Biddle et al., 2011), og grad av fysisk aktivitet i tenårene har en tydelig sammenheng med psykisk velvære som voksen (Sacker et al., 2006). Fysisk aktivitet og et sunt kosthold er viktig for å fremme en sunn vektutvikling og forebygge overvekt (Brown et al., 2009).
Noen av de sentrale målene i den norske strategien for forebygging av ikke-smittsomme sykdommer er å
Barn og unge oppholder seg store deler av dagen på skolen. Både innemiljøet og utemiljøet på skolen har betydning for elevenes muligheter til å være fysisk aktive. Skolens interiør, lokaler, kvalitet på inneluft, regler for å være ute i friminuttene, skolegårdens areal og kvalitet og skolevei kan fremme fysisk aktivitet. Videre er skolens ledelse, pedagogisk og øvrig personell viktige for å legge til rette for regelmessig fysisk aktivitet og stimulere til at det utvikles livslang bevegelsesglede blant elevene.
På skoler som har en tydelig nedfelt strategi eller handlingsplan for fysisk aktivitet er elevene mer aktive (Haug et al., 2010b).
Utemiljø og skolegårdens utforming har betydning for fysisk aktivitet (Hinkley et al., 2008). Barn og ungdom som har attraktive steder med variert utforming og underlag der de kan oppholde seg og leke, er mer fysiske aktive (Sallis et al., 20011; Stratton et al., 2005; Verstraete et al., 2006; Haug et al., 2010a). Samtidig viser undersøkelser at det er meget stor variasjon i skolers uteareal og kvaliteten på arealene (Helsedirektoratet, 2014).
Tilstrekkelig med aktivitetsutstyr, for eksempel hoppetau, akebrett, frisbeeer, ulike typer baller, og enkle tiltak som oppmerking og fargelegging av paradis, labyrinter og liknende i skolegården, og organisering av aktiviteter i friminutt kan bidra til økt fysisk aktivitetsnivå hos elevene (Verstraete et al., 2006; Stratton et al., 2005; Haug et al., 2010a). Det er en markert reduksjon i aktivitetsnivået hos elever fra barneskolen til ungdomsskolen (Helsedirektoratet 2012), og det er som regel bedre tilrettelagt for uteaktiviteter i barneskolen enn på ungdomsskolen.
Skolebaserte intervensjoner som har hatt hovedvekt på strukturelle tiltak for å legge miljøet og forholdene bedre til rette for fysisk aktivitet, har hatt effekt på alle elever uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn (De Bourdeaudhuij et al., 2011). Slike tiltak virker på den måten sosialt utjevnende.
Skolehelsetjenesten bør kjenne til forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler som har som overordnet mål å bidra til et bedre oppvekst- og læringsmiljø for elevene i skolen.
Det følger av forskriftens § 7 at skolen skal være helsemessig tilfredsstillende. Dette innebærer blant annet å ta hensyn til:
En del frisklivssentraler har tilbud til barn og unge og deres foreldre (Helsedirektoratet, 2016). De tilbyr aktiviteter og kurs tilpasset barn og ungdom som trenger oppfølging etter veiing og måling, eller som av ulike grunner ikke deltar i annen organisert aktivitet.
Tilbudene er egnet for barn og unge som mangler sosiale nettverk eller har foreldre som ikke har mulighet til å betale for fritidsaktiviteter. Frisklivssentralene samarbeider med andre offentlige, private og frivillige aktører. De har god oversikt over og kan introdusere deltakerne til aktuelle tilbud etter oppfølgingsperioden.
Skolehelsetjenesten bør etablere et samarbeid med frisklivssentraler der disse er etablert.
Frivillige lag og organisasjon er en viktig brikke i kommunens arbeid med folkehelse og forebygging. Et samarbeid med lokale idrettslag og skolen kan bidra til å inkludere barn og unge i organiserte aktiviteter med sine jevnaldrende, se Trygghet, deltakelse og engasjement - regjeringens arbeid for barn og ungdom (regjeringen.no).
Biddle, S. J., & Asare, M. (2011). Physical activity and mental health in children and adolescents: a review of reviews. British Journal of Sports Medicine, 45(11), 886-95.
Brown, T., & Summerbell, C. (2009). Systematic review of school-based interventions that focus on changing dietary intake and physical activity levels to prevent childhood obesity: an update to the obesity guidance produced by the National Institute for Health and Clinical Excellence. Obesity Reviews, 10(1), 110-41.
Centers for Disease Control and Prevention (2010). The Association Between School-Based Physical Activity, Including Physical Education, and Academic Performance Atlanta, GA: U.S: Department of Health and Human Services. Hentet fra https://www.cdc.gov/healthyyouth/health_and_academics/pdf/pa-pe_paper.pdf
De Bourdeaudhuij, I., Simon, C., De Meester, F., Van Lenthe, F., Spittaels, H., Lien, N., ... Haerens, L. (2011). Are physical activity interventions equally effective in adolescents of low and high socio-economic status (SES): results from the European Teenage project. Health Education Research, 26(1), 119-130.
Haug, E., Torsheim, T., Sallis, J. F., & Samdal, O. (2010a). The characteristics of the outdoor school environment associated with physical activity. Health Education Research, 25(2), 248-56.
Haug, E., Torsheim, T., & Samdal, O. (2010b). Local school policies increase physical activity in Norwegian secondary schools. Health Promotion International, 25(1), 63-72.
Helse- og omsorgsdepartementet (2013). NCD-strategi 2013 – 2017. For forebygging, diagnostisering, behandling og rehabilitering av fire ikke-smittsomme folkesykdommer; hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/e62aa5018afa4557ac5e9f5e7800891f/ncd_strategi_060913.pdf
Helsedirektoratet (2012). Fysisk aktivitet blant 6-, 9- og 15-åringer i Norge. Resultater fra en kartlegging i 2011 (IS-2002). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/fysisk-aktivitet-kartleggingsrapporter/Fysisk%20aktivitet%20blant%20%206%209%20og%2015-aringer%20i%20Norge%20resultater%20fra%20en%20kartlegging%20i%202011.pdf/
Helsedirektoratet (1. mars 2014). Miljø og helse i skolen – Veileder til forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler. [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/miljo-og-helse-i-skolen
Helsedirektoratet (2016). Veileder for kommunale frisklivssentraler. Etablering, organisering og tilbud (IS-1896) Oslo: Helsedirektoratet (sist faglig oppdatert 2022). Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/kommunale-frisklivssentraler-etablering-organisering-og-tilbud/
Hinkley, T., Crawford, D., Salmon, J., Okely, A. D., & Hesketh, K. (2008). Preschool Children and Physical Activity: A Review of Correlates. American Journal of Preventive Medicine, 34(5), 435-441.e7.
Sacker, A., & Cable, N. (2006). Do adolescent leisure-time physical activities foster health and well-being in adulthood? Evidence from two British birth cohorts. European Journal of Public Health, 16(3), 332-6.
Sallis, J. F., Conway, T. L., Prochaska, J. J., McKenzie, T. L., Marshall, S. J., & Brown, M. (2001). The association of school environments with youth physical activity. American Journal of Public Health, 91(4), 618-20.
Singh, A., Uijtdewilligen, L., Twisk, J. W. R., van Mechelen, W., & Chinapaw, M. J. M. (2012). Physical Activity and Performance at School: A Systematic Review of the Literature Including a Methodological Quality Assessment. Archives of Pediatrics and Adolescent Medicine, 166(1), 49-55.
Stratton, G., & Mullan, E. (2005). The effect of multicolor playground markings on children's physical activity level during recess. Preventive Medicine, 41(5-6), 828-33.
Trudeau, F., & Shephard, R. J. (2008). Physical education, school physical activity, school sports and academic performance. The International Journal of Behavioral Nutrition and Physical Activity, 5, 10.
Trygghet, deltakelse og engasjement - regjeringens arbeid for barn og unge (2016). Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/d11f6f356d5e4d31bd59c0323787a54a/samlet-plan-for-barn-og-unge.pdf
Verstraete, S. J., Cardon, G. M., De Clercq, D. L., & De Bourdeaudhuij, I. M. (2006). Increasing children's physical activity levels during recess periods in elementary schools: the effects of providing game equipment. European Journal of Public Health, 16(4), 415-9.
Skolehelsetjenesten skal bidra med helseinformasjon på skolens foreldremøter i den grad skolen ønsker det. Målet er å fremme helse, trivsel og læring hos barn og ungdom.
Skolehelsetjenesten bør særlig tilby seg å bidra inn på skolens foreldremøter:
Hvis skolen ønsker det, skal skolehelsetjenesten delta på skolens foreldremøter for å gi:
Skolehelsetjenesten bør, i samarbeid med skolen, vurdere hvilke temaer som det er mest hensiktsmessig å legge vekt på i de ulike foreldremøtene, se også anbefalingen Oversikt.
Temaer som kan tas opp på foreldremøter:
I tillegg kan tobakk, alkohol og andre rusmidler, seksuell helse og prevensjon være aktuelle temaer å ta opp i foreldremøter på ungdomsskolen og videregående.
Det kan være nyttig at skolehelsetjenesten tar initiativ til diskusjon om felles utfordringer og hvordan foreldre kan bidra til å fremme helse og trivsel hos barna.
På foreldremøter bør foreldrene få informasjon om:
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.
Tilbudet til barn og ungdom i skolehelsetjenesten skal blant annet omfatte opplysning, bistand og undervisning i foreldremøter i den grad skolen ønsker det, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav c.
Det er viktig at helsepersonell deltar på foreldremøter for å:
Skolehelsetjenesten bør bidra til å gjøre foreldrene oppmerksomme på betydningen av helsefremmende vaner og informere foreldrene om hvordan de kan legge til rette for vaner som fremmer helse, trivsel, konsentrasjon og læring både hjemme og på skolen.
Å ta initiativ til diskusjon i foreldregruppen kan skape refleksjon om felles utfordringer. Foreldre kan også gjennom refleksjon forstå hvordan de kan legge til rette for helsefremmende vaner og for å støtte og motivere barna og ungdommene.
Skolehelsetjenesten kan tilby gruppesamtaler til barn og ungdom som opplever samlivsbrudd mellom foreldrene.
Hensikten med gruppetiltak bør være å styrke mestring av hverdagen og redusere negative konsekvenser på lang sikt.
Skolehelsetjenesten bør gjennom systematisk samarbeid med skolen planlegge organisering av gruppetilbud til elever som har opplevd samlivsbrudd, se anbefalingen Systemrettet samarbeid.
Grupper for barn og ungdom som opplever samlivsbrudd kan gjennomføres på barnetrinnet, på ungdomsskolen og på videregående skole. Gruppene må tilpasses elevenes alder og behov.
Igangsetting av gruppetiltak bør være basert på kunnskap om utfordringsbildet blant barn og ungdom ved den enkelte skole og dets nærmiljø, se anbefalingen Oversikt.
I gruppene bør skolehelsetjenesten veilede i strategier for å akseptere, mestre og tilpasse seg endringen. Gruppene bør møtes regelmessig.
Gruppetiltak bør omfatte elementer som gir mulighet for å (Forsetlund et al., 2016):
Skolehelsetjenesten kan benytte norske, tilgjengelige programmer for gjennomføring av gruppetiltak for barn og ungdom som opplever samlivsbrudd.
I Norge finnes det flere verktøy som er utarbeidet, blant annet:
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift, forskningsgrunnlag og konsensus i arbeidsgruppa.
Tilbudet til barn og ungdom i skolehelsetjenesten skal blant annet omfatte opplysning, bistand og undervisning i grupper, i den utstrekning skolen ønsker det, og styrking av barn og unges autonomi og ferdigheter i å mestre sin hverdag, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav c og i. Tjenesten bør rette særlig oppmerksomhet mot barn og ungdom med spesielle behov. Som et ledd i dette kan tjenesten tilby samtalegrupper til barn og ungdommer som opplever samlivsbrudd mellom foreldrene.
Hvert år opplever mange barn og unge samlivsbrudd i familien. For noen kan samlivsbrudd bidra til at risikoen for emosjonelle og atferdsmessige tilpasningsproblemer økes.
Barn og unge som har opplevd samlivsbrudd mellom foreldre kan være en gruppe med spesielle behov, som kan ha utfordringer relatert til gjennomføring av skoledagen og ellers. Disse kan ha nytte av gruppesamtaler, og skolehelsetjenesten kan samarbeide med skolen om å tilby gruppesamtaler til disse.
Oppsummert forskning om effekt av gruppetiltak for barn og ungdom som opplever samlivsbrudd blant foreldre viser at slike tiltak muligens kan føre til at:
Det er usikkert i hvilken grad gruppetiltak har effekt på en del andre rapporterte utfallsmål relatert til barns, foreldres og læreres opplevelse og oppfatning. Se nærmere detaljer under Forskningsgrunnlag fra Kunnskapssenteret (Forsetlund et al., 2016).
Tiltakene som er evaluert i Kunnskapssenterets rapport bygger på en forståelse om at samlivsbrudd fører til stress, forvirring og følelse av tap og sorg hos barna. Samlivsbruddet fører til at barnet hemmes i sin normale utvikling samtidig som at foreldrenes evne til å være tilstede som støtte for barnet, midlertidig reduseres. Situasjonen krever at barnet må tilegne seg ferdigheter som det normalt ikke har. I løpet av tilvenningsfasen til avbruddet i familielivet må man gjennom to prosesser: aksept og tilpasning (Forsetlund et al., 2016).
Det er en forutsetning at skolehelsetjenesten har et systemrettet samarbeid med skolen og at skolehelsetjenesten deltar i planlegging og tiltak i skolen. Se anbefalingen Systemrettet samarbeid.
I norsk sammenheng er det ikke gjort noen eksperimentelle evalueringer av effekter av grupper for elever som har opplevd samlivsbrudd, men det er gjort andre typer evalueringer.
Evaluering av Skilsmissegrupper i skolen (vfb.no) konkluderte med at barna evner å sette ord på det de opplever som vanskelig og formidle ønsker og behov til foreldrene (Voksne for barn, 2023).
Funn fra en norsk kvalitativ studie som intervjuet 28 ungdommer som hadde deltatt i ett av de to programmene nevnt over, underbygger at målgruppen oppfatter samtalegrupper som svært positive (Egge et al., 2014). Det er imidlertid mer uklart om slike programmer også påvirker atferdsmessige utfall slik som skoleprestasjoner og utagerende atferd.
Hvert år opplever mange barn og unge samlivsbrudd i familien. Se lenke for statistikk over skilsmisser: Ekteskap og skilsmisser (ssb.no). Det finnes ingen statistikk over samlivsbrudd for barn med foreldre som har vært samboere.
I de fleste tilfeller fører samlivsbrudd til store endringer av hverdagslivet; endret økonomi i husholdningen, kanskje endring av bosted, mindre samvær med én av foreldrene eller flytting fram og tilbake mellom dem. For noen barn og unge kan samlivsbrudd sammen med andre faktorer, bidra til økt risiko for emosjonelle og atferdsmessige tilpasningsproblemer (Nilsen et al., 2012; Amato, 2001). Det vil si, den økte sårbarheten kan antakelig blant annet tilskrives både selve samlivsbruddet og de forholdene og samspillet som har hersket i familien i tiden før bruddet (Kelly, 2000). Generelt sett er ikke forskjellen i risiko stor sammenlignet med risiko for barn fra intakte familier, men det er stor variasjon i reaksjoner på individnivå (Amato et al., 1991). Man har derfor som utgangspunkt at en del av dem som opplever samlivsbrudd kan ha behov for ekstra oppfølging og støtte. I litteraturen er denne andelen anslått til å utgjøre rundt 20 - 25% (Rich et al., 2007).
Utfall: For nærmere redegjørelse av resultatene og kvaliteten på dokumentasjonen (GRADE), se SOF-tabellene (s. 17 i Kunnskapssenterets rapport)
Det ble innledningsvis søkt etter systematiske oversikter av høy kvalitet, men det ble ikke identifisert oversikter av nyere dato om effekt av gruppetiltak for barn/ungdom som opplever eller har opplevd samlivsbrudd i familien.
Kunnskapssenteret fikk derfor i oppdrag å utarbeide en systematisk oversikt over effekter av slike gruppetiltak på psykososiale utfall, inkludert atferdsmessige utfall, og eventuelt fysiologiske utfall. Forutsetning var at tiltakene var av en slik karakter at det kan gis av for eksempel skolehelsetjeneste i samarbeid med skole eller i tilknytning til helsestasjon for ungdom.
Tjueen primærstudier (observasjonsstudier og randomiserte kontrollerte studier) er inkludert i oversikten. De fleste studiene er gjennomført i USA, tre i Canada, og én studie henholdsvis i Sør-Afrika, Iran og Nederland. Én av studiene beskrev populasjonen som fra velstående familier, resten av de som beskrev dette, hadde en populasjon fra lavere eller middels inntektsgrupper. Noen av studiene oppga blandet etnisitet, men de fleste rapporterte ikke dette. Intervensjonene, gruppetiltakene hadde en varighet på mellom 6 og 16 uker med ett møte i uka. Studiene inkluderte primært barn i grunnskole-/ungdomsskole-alder, men to studier inkluderte også barnehagebarn. De ble gjennomført av gruppeledere med forskjellig fagbakgrunn.
Intervensjonene bygget på en lignende bakenforliggende forståelse: Samlivsbrudd fører til stress, forvirring og følelse av tap og sorg hos barna. De skolebaserte tiltakene forsøker å dempe eventuelle skadevirkninger gjennom å gi barna en bedre forståelse av situasjonen og veilede i strategier for å akseptere, mestre og tilpasse seg endringen.
Felles gjennomgående innhold i gruppetiltakene var:
Den samlede dokumentasjonen er preget av stor variasjon i hvilke utfall som er målt og i valgte måleverktøy. Kvaliteten på dokumentasjonen er gradert til «lav » eller «svært lav». I hovedsak er tilliten til effektene gradert ned på grunn av at dokumentasjonen er preget av studier med uklar eller høy risiko for systematiske skjevheter i resultatene, få deltakere, og varierende funn studiene imellom.
Resultatene viser at:
Amato, P. R. (2001). Children of divorce in the 1990s: An update of the Amato and Keith (1991) meta-analysis. Journal of Family Psychology, 15, 355-370.
Amato, P. R., & Keith, B. (1991). Parental divorce and the well-being of children: a meta-analysis. Psychological Bulletin, 110(1), 26-46.
Egge, H., & Glavin, K. (2014). Hvorfor det hjelper ungdom å delta i skilsmissegrupper. Sykepleien Forskning, 9(4), 332.
Forsetlund, L., Vist, G. (2016). Effekter av gruppetiltak for barn og ungdom som opplever samlivsbrudd Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2016/rapport-2016_gruppetiltak-for-barn-ved-samlivsbrudd.pdf
Kelly, J. B. (2000). Children's adjustment in conflicted marriage and divorce: a decade review of research. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 39(8), 963-73.
Nilsen, W., Skipstein, A., Gustavson, K. (2012). Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: konsekvenser for barn og unge (rapport 2012:2). Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2012/rapport-20122-foreldrekonflikt-samlivsbrudd-og-mekling-konsekvenser-for-barn-og-unge-pdf.pdf
Rich, B. W., Molloy, P., Hart, B., Ginsberg, S., & Mulvey, T. (2007). Conducting a children's divorce group: one approach. Journal of Child and Adolescent Psychiatric Nursing, 20(3), 163-75.
Voksne for Barn (2023). Skilsmissegrupper. [nettdokument]. Hentet 14. juni 2023 fra https://vfb.no/produkter-og-tjenester/skilsmissegrupper/
Det er skolen som har ansvar for å sette i verk nødvendige tiltak for å redusere fravær. Skolehelsetjenesten bør samarbeide med skolen om å følge opp bekymringsfullt fravær.
Bekymringsfullt fravær kan være både dokumentert og ikke-dokumentert fravær.
Skolehelsetjenesten bør samarbeide med skolen for å planlegge og gjennomføre universelle tiltak som fremmer trivsel og helse for alle, se anbefalingen Psykososialt miljø.
Skolehelsetjenesten bør, gjennom det systemrettede samarbeidet med skolen, sørge for å avklare og planlegge tjenestens rolle i oppfølging av bekymringsfullt fravær hos elevene, se anbefalingen Systemrettet samarbeid.
Skolehelsetjenesten og skolen bør sikre at de har en felles forståelse om hva som er bekymringsfullt fravær. Bekymringsfullt fravær kan for eksempel være:
Fraværet kan være bekymringsfullt selv om det er gitt melding om fraværet.
Bekymringsfullt fravær er en av flere faktorer som kan gi økt risiko for frafall. Andre risikofaktorer er fallende skoleprestasjoner, faglig svakhet, psykiske og fysiske helseplager og svakt sosialt nettverk.
Tidlig intervensjon er viktig for å hindre at fraværet blir et mønster og at tilleggsproblemer oppstår.
Skolehelsetjenesten bør støtte skolen i å følge opp risikoutsatte elever og elever med bekymringsfullt fravær ved å:
Fravær på grunn av legetime, tannlegetime, time hos BUP, avtale med skolehelsetjeneste og liknende skal ikke tas med i beregningen av samlet fravær. Se Rundskriv om fraværsgrensen fra Utdanningsdirektoratet (udir.no).
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift, forskningsgrunnlag og konsensus i arbeidsgruppa.
Tilbudet i skolehelsetjenesten skal blant annet omfatte helsefremmende og forebyggende psykososialt arbeid og samarbeid med skolen om tiltak som fremmer godt psykososialt og fysisk læring- og arbeidsmiljø for elever, jf. forskrift for helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav f. Fravær kan blant annet forebygges og reduseres gjennom et godt psykososialt og fysisk lærings- og arbeidsmiljø, se anbefalingen Psykososialt miljø.
Skolehelsetjenesten bør også bidra i oppfølgning av enkeltelever med bekymringsfullt fravær, da det blant annet kan være nyttig for eleven å snakke med noen som ikke er så nært knyttet opp mot skolehverdagen som læreren er. Skolehelsetjenesten har også kompetanse til å avklare eventuelle helserelaterte årsaker til fraværet og kan tilby hjemmebesøk der det er hensiktsmessig, se anbefalingen Hjemmebesøk.
Hyppig systematisk fravær, både udokumentert, dokumentert og i enkelttimer, samt svake og fallende skoleprestasjoner er viktige signaler (blant flere andre) som kan indikere en risiko for frafall, selv når disse signalene kommer tidlig på barnetrinnet. Risikofaktorene kan vise seg tidlig, også før skolestart.
Frafall i videregående opplæring øker risikoen for lav yrkestilknytning, helseplager, avhengighet av sosiale ytelser og kriminalitet (Hernes, 2010). I Norge er det ca. 30 % som ikke fullfører videregående skole i løpet av fem år etter ungdomsskolen. Frafallet er størst for yrkesfag og for gutter. Frafall er vanligvis siste steg i en kompleks og lang demotivasjonsprosess som begynner tidlig (Lillejord et al., 2015). Årsakene til frafall er sammensatte og omfatter faktorer på flere nivå; samfunn, institusjonelt og individnivå.
Hos den enkelte er helseproblemer, inklusive psykiske vansker, vanskelige sosiale forhold, foreldre med lav utdannelse og lav tilknytning til arbeidslivet og samfunnet for øvrig, svake norskkunnskaper, manglende grunnleggende ferdigheter i lesing og regning og svake skoleprestasjoner viktige forklaringsfaktorer for frafall (Hernes, 2010). Regjeringen har iverksatt flere tiltak for å redusere frafall (Lillejord et al., 2015), herunder 0-24 samarbeidet.
En systematisk Campbell-oversikt basert på 152 studier viser at flere type programmer og tiltak kan bidra til å redusere frafall (Wilson et al., 2011). Denne oversikten er vurdert og gradert. For programmene samlet ble det beregnet at de øker sannsynligheten for å hindre frafall. I absolutte tall reduserte slike programmer og tiltak det gjennomsnittlige frafallet fra 21 % til 13 %. Se videre detaljer om effektestimat og gradering i tabellen i Forskningsgrunnlag.
I tillegg til den systematiske oversikten av Wilson et al. (2011) har Kunnskapssenter for utdanning publisert en rapport om «Frafall i videregående opplæring» (Lillejord et al., 2015). Denne beskriver 26 studier som er publisert etter søket til Wilson et al. (2011). Effektresultatene fra de nyere studiene er presentert som «positiv» eller «null» og det er ikke presentert hvordan resultatene fra disse nye 26 studiene samsvarer eller påvirker samlet effekt med de tidligere 152 studiene. Begge oversiktene konkluderer med at tiltak for å hindre frafall i skolen har positiv effekt.
De fleste evaluerte tiltakene som er beskrevet i oversikten av Wilson et al. (2011) er gjennomført i klasserommet, andre har vært skolebaserte tiltak utenfor klassen eller kommunebaserte programmer i form av veiledning og praktiske tiltak tilpasset den enkelte. En nærmere beskrivelse av tiltakene er redegjort for i den systematiske oversikten (Wilson et al., 2011). Programmene som viste effekt, varte i gjennomsnitt to år, og de fleste omfattet daglig kontakt med den enkelte eleven. Mange av programmene har derfor vært krevende, både organisatorisk og ressursmessig - både når det gjelder økonomi og personell. Av de effektive intervensjonene var oppfølging i forbindelse med fraværsregistrering blant de enkleste å gjennomføre. Skolehelsetjenesten bør derfor tilby seg å bidra inn i skolens oppfølging av risikoutsatte elever.
Lærerne har lang erfaring med å vurdere endring av funksjonsevne hos elevene. Systematisk oppfølging av endring kan fange opp elever med vansker i en tidlig fase. I noen tilfeller kan skolen iverksette tiltak innenfor egne rammer, i andre tilfeller er det aktuelt å samarbeide med helsetjenesten eller andre. Gjennom tiltak overfor ungdommen selv og skolens ansatte kan skolehelsetjenesten bidra til et inkluderende skolemiljø, som en parallell til satsningen i arbeidslivet og NAV for voksne arbeidstakere (Haugland et al., 2009). Se anbefalingen Psykososialt miljø.
I den yrkesaktive befolkningen blir det gjort en systematisk vurdering av helsetilstand ved fravær fra jobben. Det finnes også et omfattende regelverk knyttet til legemeldt fravær, med vekt på samarbeid mellom arbeidsgiver, fastlege, bedriftshelsetjeneste og NAV. Blant ungdom er det ved skolefravær ikke nasjonale føringer for samarbeid mellom skolen, skolehelsetjenesten eller andre tjenester.
Et viktig tiltak er å sikre gode rutiner for å følge opp elever med systematisk og/eller høyt fravær, blant annet ved rutinemessig henvisning til skolehelsetjenesten og fastlege. Resultater fra en stor undersøkelse i videregående skole i Hordaland fant at 40 % av elevene med høyt fravær (15 % fravær eller mer siste semester) ikke hadde kontakt med noen av de inkluderte helsetjenestene i den aktuelle perioden (skolehelsetjeneste, fastlege, helsestasjon for ungdom, spesialisthelsetjenesten, herunder psykisk helsevern) (Askeland et al., 2015).
Utfall: se Summary of findings-tabell (PDF)
Det ble søkt etter systematiske oversikter av høy kvalitet, og det ble identifisert en systematisk oversikt som inkluderte 152 studier (Wilson et al., 2011). Resultatet viste 21 % frafall i vanlig skole og 13 % frafall i skole med tiltak for å hindre frafall. Det var middels tillit (GRADE) til effekt av tiltak for å hindre frafall, se videre forklaring under fanen Om retningslinjen.
Askeland, K. G., Haugland, S., Stormark, K. M., Bøe, T., & Hysing, M. (2015). Adolescent school absenteeism and service use in a population-based study. BMC Public Health, 15, 626.
Haugland, S., Misvær, N. (2009). Håndbok for skolehelsetjenesten (2. utg.). Oslo: Kommuneforlaget.
Hernes, G. (2010). Gull av gråstein. Tiltak for å redusere frafall i videregående opplæring (Fafo-rapport 2010:03). Oslo: Fafo. Hentet fra https://www.fafo.no/media/com_netsukii/20147.pdf
Lilllejord, S., Halvorsrud, K., Ruud, E., Morgan, K., Freyr, T., Fischer-Griffiths, P., Manger, T. (2015). Frafall i videregående opplæring: En systematisk kunnskapsoversikt Oslo: Kunnskapssenter for utdanning. Hentet fra https://www.forskningsradet.no/siteassets/publikasjoner/1254012479146.pdf
Wilson, S. J., Tanner-Smith, E. E., Lipsey, M. W., Steinka-Fry, K., & Morrison, J. (2011). Dropout Prevention and Intervention Programs: Effects on School Completion and Dropout among School-aged Children and Youth. Campbell Systematic Reviews, 7(1), 1-61.
Siste faglige endring: 11. november 2019