Kapittel 4.2 Helsedirektoratets normerende produkter

Normerende produkter på tannhelsefeltet

Som nevnt i kapittel 3.4, bidrar nasjonale anbefalinger i retningslinjer, faglige råd og andre normerende produkter til å definere hva som anses som nødvendig tannhelsehjelp.

Helsedirektoratet har ansvar for å utarbeide nasjonale faglige retningslinjer, råd og veiledere. Det er utgitt flere slike normerende produkter på tannhelsefeltet,[1] som vil være til god hjelp for tjenesten for å vurdere og prioritere hva som er nødvendig tannhelsehjelp i odontologisk praksis og med kunnskapsbaserte anbefalinger og råd til hvordan det bør utøves.

Formålet med nasjonal normering er å gi anbefalinger eller råd som skal

• hjelpe helsepersonell og pasienter til å ta gode beslutninger,
• bidra til å hindre uønsket variasjon,
• sikre riktige prioriteringer og
• fremme god kvalitet og samhandling.

I det følgende vil vi særskilt redegjøre for Nasjonal veileder God klinisk praksis, Nasjonale faglige råd Helsefremmende og forbyggende tiltak for voksne og Nasjonal faglig retningslinje Tannhelsetjenester til barn og unge. Disse gir blant annet anbefalinger for helsefremmende og forebyggende tiltak på populasjons-, gruppe- og individnivå, tiltak for sårbare personer, tilrettelegging for å motta tannhelsehjelp og anbefalinger for behandling av ulike typer tilstander og sykdommer i tenner og munnhule.

Det foreligger flere andre nasjonale normerende produkter som også vil være til hjelp for å vurdere hva som er nødvendig tannhelsehjelp i odontologisk praksis.[2] 

På fagområder der det ikke finnes nasjonale veiledere og retningslinjer, må vurderingen av hva som er nødvendig tannhelsehjelp gjøres i samsvar med klinisk og faglig skjønn basert på det som er dagens kunnskapsgrunnlag, den konsensus som gjelder i fagfeltet og om tannhelsetjenesten har egne faglige veiledere.

God klinisk praksis i tannhelsetjenesten

Prosessveilederen God klinisk praksis fra 2011, har som formål å veilede i god individuell behandlingsplanlegging, uavhengig av detaljerte behandlingsmetoder og er i henhold til det som anses som god klinisk praksis ved lærestedene i Norge.

Veilederen legger til grunn at hva som er god klinisk praksis i tannhelsetjenesten, er uavhengig av om pasienten betaler selv eller en annen part bidrar økonomisk til behandlingen.

Veilederen tar utgangspunkt i Helsedirektoratets definisjoner av begrepene «akseptabel oral helse» og «nødvendig tannbehandling»:

• Akseptabel oral helse innebærer at brukeren
  • ikke har smerter, ubehag eller alvorlige lidelser i munnhulen
  • har tilfredsstillende tyggefunksjon
  • kan kommunisere og ha sosial omgang uten problemer som skyldes tennene
• Nødvendig tannbehandling er den informasjon og behandling som skal til for at enkeltpersoner kan oppnå og selv bidra til å opprettholde akseptabel oral helse.

Veilederen understreker at:

• forebygging må være prioritert før all inngripende behandling og rehabilitering.
• hovedregelen er at behandlingen skal være så lite inngripende som mulig. Ethvert irreversibelt inngrep i tannvev legger et grunnlag for revisjoner i pasientens videre livsløp.
• hva som hos den enkelte er å anse som optimal behandling, avhenger av pasientens helsetilstand, evne til å ta vare på tannhelsen og opplevde behov for behandling

På bakgrunn av dette regnes det som god klinisk praksis med trinnvis tilnærming i nødvendig tannbehandling: 

1. akutt behandling etter foreløpig undersøkelse og diagnose
2. undersøkelse, diagnose, diskusjon om behandlingsalternativer
3. informasjon og råd om forebygging av skader i tenner og munnhule
4. begrensning av skadeutvikling og opplæring i egenomsorg
5. behandling av patologiske tilstander i tenner, kjeve og munnhule:
   • erstatning av skadet tannsubstans
   • tannkjøttbehandling
   • rotbehandling
6. erstatning av tapte tenner

Helsefremmende og forbyggende tiltak til voksne over 20 år

Disse nasjonale faglige rådene skal forstås i lys av de helserettslige grunnprinsippene om forsvarlig tjenesteyting, omsorgsfull hjelp, pasientens og brukerens rett til medvirkning og informasjon, kommunikasjon tilpasset mottakerens forutsetninger (alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn) og samtykke til helsehjelp.

De nasjonale rådene gjelder blant annet:

Helsefremmende og forebyggende tiltak til voksne

• Voksne pasienter i tannhelsetjenesten bør få kostholdsveiledning
• Voksne bør pusse tennene to ganger daglig med fluortannkrem
• Primærforebyggende tannhelsetiltak som behandler bør vurdere

Forebyggende tiltak, behandling og oppfølging for personer med langvarige helseutfordringer

Personer med langvarige helseutfordringer bør få

• tilrettelagte tjenester og god oppfølging i tannhelsetjenesten,
• forebyggende tiltak, behandling og oppfølging på basis av en individuell vurdering av pasientens behov. Mange av pasientene har behov for tett oppfølging.

Statusundersøkelser og innkallingsintervall

Tannlege eller tannpleier bør fastsette tiden for neste statusundersøkelse etter en vurdering av pasientens risiko for utvikling av karies, periodontitt eller andre orale sykdommer.

• Intervallet mellom to statusundersøkelser bør ikke være kortere enn 12 måneder og ikke lenger enn 24 måneder.
• Personer med høy oral sykdomsrisiko kan ha behov for ekstra oppfølging utenom statusundersøkelser for å få utført forebyggende tiltak eller ikke-operativ kariesbehandling.

Tannhelsetjenester til barn og unge 0-20 år

Den nasjonale faglige retningslinjen Tannhelsetjenester til barn og unge 0–20 år inneholder anbefalinger om tannhelsetjenester innenfor forebygging, diagnostikk, behandling, organisering og tverrfaglig samarbeid rettet mot barn og unge.

Målet er at anbefalingene bidrar til

• optimal tannhelse for barn og unge 0–20 år og reduksjon av tannhelseforskjeller
• faglig forsvarlige tannhelsetjenester av god kvalitet til barn og unge uavhengig av bosted, kjønn, diagnose og sosial bakgrunn
• mindre uønsket variasjon i tannhelsetjenestetilbudet til barn og unge
• riktige prioriteringer ved at barn og unge får virksomme forebyggende tiltak og de tannhelsetjenestene de har behov for
• at barn og unge med sammensatte behov opplever et trygt og helhetlig helsetilbud

Videre er det et mål å bidra til at tannhelsepersonell ivaretar sin opplysningsplikt til barnevernet og melder fra når det er grunn til å tro at barn utsettes for vold eller omsorgssvikt.

Retningslinjen har blant annet anbefalinger for:

Helsefremmende og forebyggende tiltak til barn og unge

Her finner du mer informasjon om Helsefremmende og forebyggende tannhelsetjenester til alle barn og unge.

• Helsefremmende og forebyggende tannhelsetjenester til alle barn og unge barn med risiko for tannsykdom.
• Tann- og munnundersøkelser av barn og unge
• Forebyggende tannhelsetjenester og oppfølging av barn med risiko for tannsykdom
• Tannhelsepersonell skal gi barn og unge med særlige behov tilpassede helsefremmende og forebyggende tannhelsetjenester

Statusundersøkelser og innkallingsintervall

Barn og unge bør få statusundersøkelse av tenner og munn ved 3, 5, 12, 15 og 18 år og ellers fastsette intervall mellom statusundersøkelser til minimum ett og maksimum to år etter individuell vurdering. Her finner du anbefalingen om tann- og munnundersøkelser av barn og unge.

Risikovurdering

For både barn, unge og voksne bør intervall for statusundersøkelse fastsettes etter en individuell risikovurdering, men samtidig være innenfor normerte anbefalinger for statusundersøkelser og for individuell oppfølging utover dette.

Tannlege eller tannpleier bør 

• fastsette intervall mellom statusundersøkelser til minimum ett og maksimum to år
• være varsom med å sette langt undersøkelsesintervall 
• innkalle barn og ungdom mellom statusundersøkelser hvis de har behov for ekstra forebygging, non-operativ kariesbehandling[3] eller annen oppfølging

Tannbehandling

Retningslinjen har anbefalinger for

• non-operativ behandling av emaljekaries hos barn og unge
• operativ behandling av karies hos barn og unge, herunder dyp karies i melke- og permanente tannsett og fyllingsmaterialer
• tannskader, utviklingsforstyrrelser i emaljen, syreskader og TMD (temporomandibulær dysfunksjon) hos barn og unge[4]

Røntgen av barn og unge

Tannhelsepersonell bør ta bitewing tannrøntgen (BW)[5] av barn og unge over 4 år ved statusundersøkelse hvis det er nødvendig for å diagnostisere karies, periodontitt og agenesier.[6] BW kan være uberettiget hvis

• kariesdiagnose kan stilles uten røntgen
• det er kort tid siden BW er tatt og disse bildene kan benyttes til diagnostisk formål ved statusundersøkelsen
• barnet er under 5 år

Tannbehandlingsangst

Retningslinjen har anbefalinger om å forebygge tannbehandlingsangst og ulike tiltak for tilrettelegging.

Tannbehandling og sedasjon med legemidler eller lystgass

Tannlege bør tilby sedasjon med legemidler eller lystgass til barn og unge med behov for tannbehandling og som ikke mestrer dette til tross for psykologisk tilvenning og skånsom bruk av lokalanestesi og smertelindring.[7]

Tannbehandling i narkose

Tannlege bør henvise barn og unge til tannbehandling i narkose[8] ved

• akutt behov for tannbehandling[9] og den ikke kan utføres uten narkose
  • ved akutte tilstander som ikke kan vente, jf. anbefaling om avtaler om narkosetjenester, bør tannlegen kontakte virksomheten det er inngått avtale med
• behandlingsbehov som ikke blir fullført i løpet av tre seanser med sedasjon med legemidler eller lystgass og som overstiger barn og unges mestringsevne i våken tilstand

Spesialisttannbehandling for barn og unge

Nasjonale anbefalinger for blant annet

• barn og unge med særlige behov[10]
• barn og unge med tannutviklingsforstyrrelser[11]
• tilrettelagt tilbud for barn og unge som ikke mestrer tannbehandling[12]