2. Samhandling mellom barnevernstjenesten og helsetjenesten

Når barnevernstjenesten mener det er behov for at barnets psykiske helse og eventuelle rusmiddelproblemer skal kartlegges, kontakter barnevernstjenesten som hovedregel den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette for å finne ut om barnet har behov for helsehjelp, så raskt som mulig etter avklaringsmøtet.

Psykisk helsevern for barn og unge (PHBU), psykisk helsevern for voksne (PHV) eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) deltar i pakkeforløpet dersom de har kontakt med barnet eller ungdommen ved oppstart av en undersøkelse i barnevernstjenesten. De kan også delta dersom det i løpet av undersøkelsen kommer frem at barnet har behov for spesialisthelsetjenester.

Beskrivelse av aktivitet

Samarbeidsrutinene mellom barnevernstjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten er tydelige på hvilken instans i helse- og omsorgstjenesten som kontaktes når pakkeforløpet er startet opp. Se mer om samarbeid og samarbeidsrutiner i rundskrivet Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste.

Aktuelle helsetjenester i kommunen som barnevernstjenesten kontakter kan være:

• fastlegen, som har det medisinskfaglige koordineringsansvaret for pasienter på sin liste, som utredning, diagnostisering og behandling innen somatikk, psykisk helse og rus for barn og unge.
• helsestasjons- og skolehelsetjenesten, som har et helsefremmende og forebyggende perspektiv og er tilgjengelig på skolen, Se retningslinje for Helsestasjons- og skolehelsetjenesten.
• psykisk helse og rustjeneste inkludert psykolog
• koordinerende enhet, en lovpålagt enhet med overordnet ansvar for individuell plan og for å bidra til samarbeid på tvers av fagområder, nivåer og sektorer. 

Aktuelle tjenester til barn og unge i kommunen er ulikt organisert. I noen kommuner er tjenester organisert for eksempel ved et familiesenter, eller Familiens hus, mens i andre kommuner er tjenestene organisert som en enhet for barn, unge og familie.

Begrunnelse

Barnet har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten og fra spesialisthelsetjenesten ved behov, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a og § 2-1b. De øvrige reglene i pasient- og brukerrettighetsloven om informasjon, medvirkning, samtykke og journalinnsyn gjelder også når barnet mottar helsehjelp etter at barnevernet har tatt kontakt med helsetjenesten som en del av forløpet.

Rundskrivet Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste inneholder også informasjon om blant annet barns rett til helsehjelp, samt taushetspliktsreglene og samtykkereglene i helse- og barnevernlovgivningen.

Som det fremgår av rundskrivet har både barnevernstjenestene og helsetjenestene en lovbestemt plikt til å samarbeide med andre tjenester, herunder med hverandre, ut fra barnets behov. Tjenestenes plikt til å samarbeide gjelder på system- og individnivå. Plikten til å samarbeide skal utøves innenfor rammene som følger av regler om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, samt regler om samtykke.

Rammene for samarbeidet mellom den kommunale barnevernstjenesten og helse- og omsorgstjenesten kan også fremgå av styringssystemet, som ledd i helse- og omsorgstjenestens plikt til å overholde kravet til internkontroll. Se mer i veilederen til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.

Tjenestene som er involvert i pakkeforløpet bør inngå samarbeidsavtaler / etablere samarbeidsrutiner med hverandre. Det kan for eksempel være treparts-avtaler mellom den kommunale barnevernstjenesten, den kommunale helsetjeneste og psykisk helsevern for barn og unge og psykisk helsevern for voksne.

Avtalene skal bidra til å legge rammene for gjennomføringen av pakkeforløpet, se mer om innholdet i samarbeid rundskrivet Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste.

Ved behov for helsehjelp i akutte situasjoner med mistanke om alvorlig psykisk lidelse eller rusmiddelproblemer, bør barnevernstjenesten kontakte fastlegen (på dagtid) eller legevakten i kommunen.

I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig at barnevernstjenesten tar direkte kontakt med psykisk helsevern for barn og unge (PHBU) eller voksne (distriktspsykiatriske sentre/DPS) eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Ved livstruende situasjoner som akutt selvmordsfare, ring medisinsk nødnummer 113.

Beskrivelse av aktivitet

Øyeblikkelig hjelp i den kommunale helse – og omsorgstjenesten

Kommunen har plikt til å yte øyeblikkelig helsehjelp til barn og unge når hjelpen er påtrengende nødvendig. Fastlegen har en øyeblikkelig hjelp funksjon på dagtid. Om det ikke er mulig å komme i kontakt med fastlegekontoret, ta kontakt med lokal legevakt på telefon 116 117. På legevakten er det  helsepersonell som er trent på å vurdere alvorlighet og hastegrad i situasjonen, og en får hjelp til å finne ut hva en bør gjøre. Legevakten har også oversikt over andre relevante ressurser i kommunen som kan gi hjelp.

Øyeblikkelig hjelp i spesialisthelsetjenesten / psykisk helsevern for barn og unge Spesialisthelsetjenesten har plikt til å yte øyeblikkelig helsehjelp til barn og unge når hjelpen er påtrengende nødvendig. Vurderingen av hva som er påtrengende nødvendig vurderes ut fra forsvarlighet i hvert enkelt tilfelle. Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp innebærer å yte helsehjelp til pasienter som trenger somatisk eller psykiatrisk helsehjelp, eller tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelbruk.

Det følger av psykisk helsevernforskriften § 1 at tilstander som anses som øyeblikkelig hjelp i det psykiske helsevernet blant annet er:

• psykotiske tilstander preget av svær uro eller voldsomhet som medfører betydelig fare for pasientens eller andres liv eller helse
• psykotiske og andre tilstander preget av svær angst eller depresjon der det er betydelig fare for at pasienten kan søke å ta sitt eget liv eller skade seg selv eller andre
• deliriøse tilstander (alvorlige forvirringstilstander med svekket bevissthet) der avrusing ikke er en hovedsak
• psykiske tilstander hos barn og ungdom som omsorgspersonene ikke kan mestre, og der hjelp fra det psykiske helsevernet er påtrengende nødvendig.

Helseforetakene ved psykisk helsevern for barn og unge (PHBU) har poliklinikker, ambulante tjenester og døgntilbud for å ivareta barn og unge i akutte situasjoner. PHBU avgjør om det foreligger en øyeblikkelig hjelp-plikt, slik at barnet må tas imot umiddelbart. 

Poliklinikkene i psykisk helsevern for barn og unge (BUP) bistår med øyeblikkelig-hjelp vurderinger på dagtid. På kveld/natt/helg er det legevakt som vurderer behov og eventuelt henviser til PHBU.

Barnets symptomer og mulig risiko vurderes, og på bakgrunn av dette anbefales videre oppfølging fra kommunale tjenester eller spesialisthelsetjenesten. Det kan i noen tilfeller være aktuelt med innleggelse i PHBU. Dersom PHBU har en rolle videre i pakkeforløpet, vil de være en sentral aktør.

Se mer om øyeblikkelig hjelp i spesialisthelsetjenesten i rundskrivet Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste.

Begrunnelse

Både den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten har plikt til å yte øyeblikkelig hjelp til barn og unge når hjelpen er påtrengende nødvendig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5 og spesialisthelsetjenesteloven § 3-1 (lovdata.no). Barn og unge har en tilsvarende rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunen og spesialisthelsetjenesten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a og § 2-1b (lovdata.no).

Barnevernstjenesten inviterer til et oppstartsmøte med aktuelle helsetjenester, der det foreligger samtykke til deling av opplysninger mellom tjenestene. Hensikten med oppstartsmøtet er å få oversikt over hva som er barnets behov, mål og ønsker, for å sikre at barnet får nødvendig hjelp til rett tid.

Beskrivelse av aktivitet

I oppstartsmøte deltar alltid saksbehandler fra barnevernstjenesten sammen med relevante helsetjenester. Barnet og eventuelt foreldre inviteres, men deltakelse er frivillig. Det tilstrebes at barnet er med på oppstartsmøtet. Også andre personer som barnet er trygg på bør involveres hvis barnet ønsker dette. Informasjonen tilpasses barnets alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. I forkant av møtet avklarer barnevernstjenesten behov for tolk og sørger for at tolk bestilles.

Dersom barnet har minoritetsbakgrunn kan elementer fra kulturformuleringsintervjuet brukes i kartleggingssamtalen. Symptomer uttrykkes og forstås på forskjellig vis, avhengig av kulturelle og sosiale faktorer. Dette intervjuet kan brukes for å utforske problemer og utfordringer fra den enkeltes perspektiv.

Dersom barnet ikke er til stede på oppstartsmøtet sikrer saksbehandler i barnevernstjenesten at hun/han får den informasjonen og beslutningene som kom frem i møtet. Se mer om taushetsplikt og samtykkereglene i helse- og barnevernlovgivningen i rundskrivet Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste.

Følgende bør være tema på oppstartsmøte:

Bakgrunn:

• Informasjon og dialog om barnevernstjenesten vurdering av barnets behov for helsehjelp for psykiske vansker og rusmiddelproblemer
• Bakgrunn for og gjennomgang av bekymringen rundt barnets psykiske og somatiske helse og rusmiddelproblemer, herunder vurdering av alvorlighetsgrad.
• Barnets og/eller foreldres opplevelse av utfordringer/vansker og årsaker
• Barnets og/eller foreldres mål, ønsker, behov og forventninger til kartlegging/utredning og eventuell behandling/oppfølging fra helsetjenesten
• Barnets ressurser og nettverk (psykiske, fysiske ressurser, interesser, ressurspersoner etc.).

Informasjon om involverte tjenester og planlegging av videre oppfølging:

• Kartlegge hvilke instanser eller tjenester barnet og familien har kontakt med og hvilke som kan være aktuelle å involvere i den videre oppfølgingen og behandlingen.
• Rammene for samarbeidet mellom tjenestene og videre samarbeidsform.
• Klargjøre ansvar og oppgaver i videre oppfølging.
• Drøfte behov for å opprette koordinator og iverksette arbeid med individuell plan, eventuelt innlemme tiltakene knyttet til oppfølging av barnets psykiske helse i eksisterende individuell plan.
• Avklare tid og sted for eventuelt statusmøte.
• Orientere om adgangen til å klage til fylkesmannen over forhold og beslutninger både i barnevernstjenesten og helsetjenesten.

Iverksetting av umiddelbare tiltak: 

• Behov for umiddelbare tiltak, eventuelt behov for kriseplan. Se Min plan (helsebiblioteket.no) og Forslag til mal for kriseplan for helsetjenesten+, samt Akuttarbeid - faglig veileder for akuttarbeid i institusjon og beredskapshjem (bufdir.no).

Der det er behov for vurdering av selvmordsrisiko, må tjenestene sikre at dette gjøres av kvalifisert helsepersonell. Helsedirektoratet anbefaler som et utgangspunkt at vurdering av selvmordsrisiko foretas av lege eller psykolog. Diagnostisk kompetanse er nødvendig for å foreta en kvalifisert vurdering. Se retningslinjen Forebygging av selvmord i psykisk helsevern og veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord.

Begrunnelse

Kommunens ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester innebærer en plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig for å tilby helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 (lovdata.no). Kommunen plikter med dette å legge til rette for at relevante deler av helse- og omsorgstjenesten og barnevernet kan samhandle ved behov for å avklare om et barn har behov for oppfølging av helse- og omsorgstjenesten.

Rundskrivet Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste inneholder også informasjon om barnevernstjenestens og helsetjenestens lovbestemte plikt til å samarbeide med andre tjenester, herunder med hverandre, ut fra barnets behov.

Tjenestenes plikt til å samarbeide gjelder på system- og individnivå. Plikten til å samarbeide skal utøves innenfor rammene som følger av regler om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, samt regler om samtykke.

Samhandling mellom tjenestene skal skje anonymt når barnet og/eller foreldre ikke samtykker til samhandling.

Beskrivelse av aktivitet

Dersom barnet og/eller foreldrene ikke samtykker til at barnevernstjenesten tar kontakt med helse- og omsorgstjenesten, foregår samhandling mellom barnevernstjenesten og helse- og omsorgstjenesten anonymt.

Under følger noen eksempler på punkter som kan drøftes anonymt mellom tjenestene:

• Hvilke risikofaktorer foreligger?
• Hvilke tegn på psykiske vansker viser barnet?
• Hvor akutt og alvorlig er bekymringen?
• Hvilke instanser er involvert?
• Hvilke tiltak er prøvd ut?
• Hvordan er den helhetlige situasjonen til barnet?
• Hvilke tiltak kan være aktuelle?
• Hvilken instans i kommunens helsetjeneste som er aktuell å involvere?
• Samarbeid med barnet og familien
• Videre samarbeid mellom barnevernstjenesten og helsetjenesten

På bakgrunn av de anonyme drøftelsene vurderer tjenestene hvilke muligheter som foreligger for å sikre at barnet får avklart behov for nødvendig helsehjelp.

Begrunnelse

Kommunens ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester innebærer en plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig for å tilby helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4. Kommunen plikter med dette å legge til rette for at relevante deler av helse- og omsorgstjenesten og barnevernet kan samhandle ved behov for å avklare om et barn har behov for oppfølging av helse- og omsorgstjenesten.

Rundskrivet Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste inneholder også informasjon om barneverntjenestens og helsetjenestens lovbestemte plikt til å samarbeide med andre tjenester, herunder med hverandre, ut fra barnets behov.

Tjenestenes plikt til å samarbeide gjelder på system- og individnivå. Plikten til å samarbeide skal utøves innenfor rammene som følger av regler om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, samt regler om samtykke.

Plikten til å samarbeide gjelder også i situasjoner der barnevernet har behov for å ha anonyme drøftelser med helsetjenesten om bekymring for helsesituasjonen til et barn, jf. barnevernloven § 3-2 (lovdata.no første ledd.