Sårbarhetsanalyse er en viktig intervensjon i behandling og risikohåndtering av vold. Sårbarhet defineres her som økt sannsynlighet for at en person vil vise voldsatferd i en gitt situasjon eller et samspill. Fysisk kontakt og grensesetting er eksempler på sårbarhetsfaktorer, rus og omstillinger det samme. Ved å gjøre systematiske observasjoner og analyser av en persons individuelle sårbarhet legger en grunnlaget for å vite i hvilke situasjoner voldsrisikoen vil kunne være høy eller lav. Det er et mål å gjøre pasienten medansvarlig i dette arbeidet, men det kan også gjennomføres som et personalforankret tiltak. Sårbarhetsanalysene bør ende ut i intervensjoner som reduserer voldsrisiko i de aktuelle situasjonene. I begynnelsen er arbeidet vanligvis personalstyrt, men i et lengre behandlingsløp vil pasienten gradvis kunne ta over styringen. Etter hvert kan en også starte eksponeringstrening med henblikk på bedre tåleevne og mestring i aktuelle sårbarhetssammenhenger. Det finnes måleverktøy som er spesialutviklet og validert for dette formålet (Bjørkly, 1993; 1994).