Ved risikovurderingen vil det ofte være nødvendig at den som foretar vurderingen innhenter opplysninger fra andre deler av helsetjenesten og andre instanser. For å få tak i relevante opplysninger, må det innhentende personellet opplyse om pasientforholdet og formålet med innhenting av opplysninger. Helsepersonells taushetsplikt hindrer imidlertid som utgangspunkt at slike opplysninger gis, jf. helsepersonelloven § 21. Det finnes imidlertid flere unntak fra taushetsplikten.
Det viktigste unntaket er at helsepersonell kan utveksle informasjon med enhver som pasienten selv gir samtykke til at det utveksles informasjon med, jf. helsepersonelloven § 22. Dersom pasienten selv ikke er i stand til å samtykke (mangler samtykkekompetanse), kan samtykke gis av nærmeste pårørende, jf. helsepersonelloven § 22 tredje ledd.
Ikke alle pasienter vil samtykke til slik utveksling av opplysninger. Da må det vurderes om det foreligger tilstrekkelig unntak fra taushetsplikten i andre lovbestemmelser.
Taushetsplikten er for det første ikke til hinder for at helsepersonellet kontakter noen som allerede er kjent med at pasienten er under behandling og at det foretas voldsrisikoutredning, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 1. Det kan være aktuelt når det gjelder nærmeste pårørende.
Videre kan det utveksles informasjon med annet helsepersonell som samarbeider om behandlingen av pasienten eller som tidligere har behandlet pasienten, dersom pasienten ikke uttrykkelig motsetter seg dette, herunder aktører i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, som fastlege og den psykiske helsetjenesten i kommunen, jf. helsepersonelloven §§ 25 og 45.
Dersom det foreligger tungtveiende grunner, for eksempel fare for liv og helse, kan opplysninger utleveres både til annet helsepersonell og til andre instanser selv om pasienten motsetter seg dette, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4. Vilkårene er strenge, jf. begrepet «tungtveiende interesser». Hensyn som taler for å utlevere opplysningene må være vesentlig tyngre enn hensynene til å bevare taushet om dem. Utlevering av opplysningene skal motvirke fare for skader av et visst omfang. Unntaket omfatter i hovedsak truende farer eller situasjoner der det er fare for en alvorlig skadevoldende handling - i utgangspunktet fare for menneskeliv og helse. Den som gjør risikovurdering kan for eksempel ha opplysninger fra journal, pårørende og/eller annet helsepersonell som tilsier at pasienten utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv og helse, men opplysningene kan fremstå motstridende eller de lar seg ikke dokumentere eller verifisere i tilstrekkelig grad til å foreta en forsvarlig vurdering. Det kan da være aktuelt å kontakte politi eller barnevern. Det må imidlertid gjøres en konkret vurdering i den enkelte sak av om det er grunn til å tro at de kan besitte relevante eller avgjørende opplysninger. Politiet vil for eksempel kunne bistå med informasjon om dommer og opplysninger fra straffe- og bøteregisteret som viser om pasienten tidligere har vært siktet eller dømt og i så fall for hva, anmeldte forhold som er henlagt på grunn av pasientens psykiske tilstand, prejudisielle eller rettspsykiatrisk erklæringer og ilagte besøksforbud. Det er først og fremst handlinger som har eller kunne ha påført andre mennesker skader som vil være av betydning (vold, trusler, brannstiftelser og lignende), selv om også annen kriminalitet etter forholdene kan være relevant for en voldsrisikovurdering.
Instansene må på grunnlag av henvendelsen, selv vurdere om de har tilstrekkelig informasjon og hjemmelsgrunnlag til å utlevere etterspurte opplysninger til den som ber om opplysningene. Politi og barneverntjenesten reguleres av taushetspliktbestemmelsene i forvaltningsloven §§ 13-13 f, samt særlovgivning for den aktuelle instansen.
Utfyllende redegjørelse for taushetsplikt og unntaksreglene finnes i følgende rundskriv: