Utredninger som sakkyndig i rettssaker gir spesielle utfordringer. Det kan være aktuelt for retten å be om en risikovurdering i forbindelse med en observasjon hvor handlingen anses så alvorlig at det vil være aktuelt for påtalemyndigheten å be om en særreaksjon. Hvis det er aktuelt med særreaksjon for utilregnelige vil mandatet vanligvis være å gjøre en utredning av prognosen for sykdommen/tilstanden, hvilken behandling og hvilke tiltak som trengs for en optimal prognose og hvilken bedring man da kan forvente innenfor et gitt tidsperspektiv. Man kan også bli bedt om å utrede prognosen, herunder risiko for fremtidige voldshandlinger, dersom observanden ikke får slik behandling/oppfølging.
Hvis det er aktuelt med forvaring vil man bli bedt om å vurdere prognosen for siktedes atferd og personlige funksjonsevne – herunder risiko for voldsatferd. Man blir også bedt om å redegjøre for hvilke forutsetninger som bør oppfylles for en optimal prognose, hvilke faktorer som vil tilsi en dårlig prognose, og hvorvidt eventuelle diagnostiske tilstander kan endres ved behandling.
Behandler kan også bli bedt om å gjøre en risikovurdering i forbindelse med spørsmål om opprettholdelse av en særreaksjon. Man vil da typisk bli bedt om å redegjøre for hvilke endringer som er skjedd siden siste gang saken ble rettslig behandlet.
Risikovurderinger som gjennomføres sammen med en rettspsykiatrisk undersøkelse kan ikke legge den påklagede handling til grunn. Det vil si at man ikke kan gå ut fra at vedkommende har gjort det tiltalen sier han/hun har gjort. En kan altså ikke legge som premiss at den tiltalte faktisk har gjort de handlingene vedkommende er siktet for i den aktuelle saken, før det foreligger rettskraftig dom. Den sakkyndige må derfor ta forbehold om dette i sin vurdering. Bare unntaksvis kan den sakkyndige gi en vurdering av risikofaktorene under forutsetning av at retten finner det bevist at vedkommende har begått handlingen. Ved ny rettslig behandling etter påbegynt soning i form av forvaring eller særreaksjon er dette mindre problematisk fordi handlingen da vil anses bevist gjennom en rettskraftig dom.
Anbefalinger om å vurdere risikofaktorenes relevans, utforming av risikoformulering og risikoscenarier som anbefalt i HCR-20V3 vil på bakgrunn av dette være mer problematisk ved en rettspsykiatrisk vurdering enn i en klinisk sammenheng. HCR-20V3 anbefaler for eksempel i sin veileder at man dokumenterer evidens både for og mot at en risikofaktor er til stede. Her bør det utvises stor forsiktighet når det gjelder å trekke inn den påklagede handlingen som en del av risikovurderingen.
I samsvar med de generelle tilrådingene i veilederen til HCR-20V3 anbefales det at man i rettspsykiatrisk sammenheng redegjør for hvordan eventuell manglende informasjon kan trekke vurderingen i den ene eller annen retning i forhold til om det foreligger voldsrisiko eller ikke. Teoretisering rundt motiv eller beskrivelse av scenarier bør man imidlertid være svært tilbakeholden med. Hvis man beskriver mulige scenarier hvor eksempelvis ett scenario forutsetter at personen har begått den påklagede handlingen, og ett annet scenario som forutsetter at vedkommende ikke har gjort det, vet man ikke noe om hvordan slike hypotetiske scenarier påvirker rettens vurdering. I slike tilfeller kan man heller vurdere å avgi en tilleggserklæring etter at sakens faktum er avgjort ved dom.