Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

Kommunen må sikre god samhandling med og oppfølging av pårørende

Å oppleve at en som står en nær har forsøkt å ta sitt eget liv, skader seg selv eller har tanker om det, vil kunne utløse bekymring og følelser som sjokk, sinne, forvirring, hjelpeløshet og frykt. Det å være pårørende i en slik situasjon er krevende.

Familie og venner opplever det ofte som vanskelig å vite hvordan de skal forholde seg og på hvilken måte de kan hjelpe. Det kan være belastende for pårørende å kommunisere med et stort antall aktører i hjelpeapparatet, med formål om å skaffe hjelp til personen som er i selvmordsrisiko.

Nærmeste pårørende, øvrig familie og venner kan ha en viktig rolle i å støtte og motivere den som er i krise til å motta profesjonell hjelp. Involvering av pårørende i behandling og oppfølging er viktig både av hensyn til pårørende og personens egen situasjon.

Undersøkelser viser at pårørendeinvolvering både reduserer faren for tilbakefall og fører til færre symptomer hos pasienten. Det kan bidra til økt opplevelse av mestring og tilfredshet hos både bruker og pårørende (17). Pårørende er i de fleste tilfeller en ressurs og må møtes som en samarbeidspartner, samtidig som de trenger oppmerksomhet og omtanke fra tjenesteapparatet (7).

Pårørendes kjennskap til personens livshistorie, ressurser, nettverk og tidligere erfarte strategier for å takle selvmordsatferd eller selvskading, kan bidra til et tilrettelagt hjelpetilbud. Felles kartlegging av faktorer i nettverket som kan påvirke, kan være sentrale momenter i tilretteleggingen av hjelpetilbudet.

Et forutsigbart og åpent samarbeid med helsetjenesten er sentralt for pårørendes opplevelse av trygghet. Med samtykke fra bruker/ pasient kan helsepersonell informere om behandlingen eller tjenestene som blir gitt og stille spørsmål så langt samtykket rekker.

Helsepersonell må føre nødvendig og relevant informasjon fra pårørende i journal eller annet dokumentasjonssystem, og ved behov følge opp bekymringen med tiltak overfor pasient eller bruker. Se Helsedirektoratets nasjonale veileder om pårørendearbeid (7).

Pårørende kan ha egne belastninger, som gir rett til tjenester

Å være pårørende kan innebære en vedvarende frykt for å miste sin kjære. En opplevelse av å være i en konstant beredskap kan ha negative helsemessige og sosiale konsekvenser. Også barn kan være sterkt berørt av å leve med foreldre eller søsken som selvskader eller som har en selvmordsatferd.

Pårørende bør ikke stå i ansvaret alene. Tjenestene må anerkjenne at pårørende kan ha egne hjelpe- og omsorgsbehov, og gi adekvat oppfølging i samsvar med individuelle behov.

Det er viktig å huske at arbeidet som gjøres overfor den enkelte også har betydelige konsekvenser for det umiddelbare nettverket rundt vedkommende, og at fokus på pårørende ofte er en viktig del av den helhetlige behandlingen av pasienten (6 - kap. 1.2 og 1.3).

Helsepersonell bør løpende vurdere pårørendes behov for hjelp og støtte. De bør være særlig oppmerksom på pårørende som er i en utsatt situasjon og/ eller har individuelle forutsetninger som krever en ekstra aktiv og oppsøkende tilnærming fra helse- og omsorgstjenesten (7).

Når belastningene blir så store at det er behov for egne tjenester, vil pårørende ha pasientstatus på linje med øvrige pasienter. Retten til tjenester vurderes i medhold av de alminnelige reglene for rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester i pasient- og brukerrettighetsloven (lovdata.no).

Ivaretagelse av barn som pårørende etter selvmordsforsøk eller alvorlige selvskadingsforsøk

I akutte situasjoner er det viktig å få oversikt over og gjøre en vurdering av 
barnets aktuelle omsorgssituasjon. De ulike akuttjenestene i kommunal helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten må sikre barn i situasjoner hvor foreldre/foresatte blir innlagt eller på annen måte tas hånd om på grunn av selvmordsforsøk eller alvorlig selvskading. I slike tilfeller må helsepersonellet forsikre seg om at barn har tilsyn av en voksen (lovdata.no).

Ved akuttinnleggelser og/eller andre korte behandlingsforløp, må man raskt etablere samarbeid med andre tjenester, slik at barnets behov blir kartlagt, og det må sikres kontinuitet i denne oppfølgingen.

Rundskriv IS-5/2010 - Barn som pårørende [LENKE] gir utfyllende beskrivelser av plikten etter helsepersonelloven § 10a til å sørge for nødvendig oppfølging av mindreårige barn (18).

Informasjon til pårørende

Dersom pasienten gir sitt samtykke til at informasjon gis til de pårørende, skal de som hovedregel ha informasjon om pasientens helsetilstand, herunder diagnose og behandlingsutsikter, og om helsehjelpen (Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 første ledd (lovdata.no)). Pasienten kan bestemme at bare visse opplysninger skal gis.

Er pasienten over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av psykiske forstyrrelser, har både pasienten og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 (lovdata.no)).

Er pasienten under 16 år skal både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres (pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 (lovdata.no)). Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.

Når det gjelder barn over 16 år har helsepersonell som hovedregel taushetsplikt med mindre barnet samtykker i at opplysninger gis. Det er viktig å sikre at foreldrene eller andre med foreldreansvaret får den nødvendige informasjon slik at de settes i stand til å oppfylle foreldreansvaret. Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal derfor likevel gis til foreldre eller andre med foreldreansvaret, for de pasientene som er under 18 år (pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 tredje ledd (lovdata.no)). Forhold som kan omfattes av unntaket kan inkludere opplysninger om selvmordsrisiko og selvskading, opplysninger om hvor pasienten befinner seg og innleggelse på sykehus på grunn av livstruende tilstander. Det må vurderes konkret hvilken informasjon som i så fall skal gis, men informasjonsplikten vil normalt ikke omfatte en full redegjørelse for den generelle helsetilstanden, hvilke undersøkelser som er foretatt mv.

Siste faglige endring: 11. juli 2017