Plan- og bygningsloven kan bidra til å fremme helhet ved at sektorer, oppgaver og interesser ses i sammenheng i et samhandlingsperspektiv. Planer skal i henhold til plan- og bygningslovenfremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller, samt bidra til å forebygge kriminalitet.
Plan- og bygningsmyndighetene skal etter § 1-4 samarbeide med andre offentlige myndigheter som har interesse i saker etter plan- og bygningsloven.
Regional og kommunal planlegging er dessuten et redskap for politiske drøftinger, politisk forankring og faglige prioriteringer, det er også et redskap for avveining av ulike interesser og behov samt et redskap for utvikling av gode tverrfaglige og -sektorielle løsninger. Gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven åpnes det for mer langsiktige og strategiske helse- og folkehelsesatsinger på regionalt og kommunalt nivå.
Plan- og bygningsloven og folkehelseloven
Det er tette koblinger mellom plan- og bygningsloven og folkehelseloven. Flere paragrafer i plan- og bygningsloven er folkehelserelatert, særlig gjelder det bestemmelsene til planleggingens formål, § 3-1 og bruk av kommunal planstrategi. Folkehelselovens paragrafer om oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer (§ 5) og koblingen til kommunal planstrategi i folkehelselovens § 6 er særlig relatert til kommunal planlegging.
På regionalt nivå eksisterer tilsvarende koblinger mellom regional planstrategi og fylkeskommunens folkehelseansvar.
Forebyggende innsats er også forankret i helse- og omsorgstjenesteloven. Planlegging kan være et særlig egnet verktøy i helse- og omsorgstjenestens bidrag i det tverrsektorielle folkehelsearbeidet, i den forebyggende befolkningsrettede innsatsen som en del av alle kommunale helse- og omsorgstjenester og i kommunens ansvar for å legge tilrette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og andre tjenesteytere. Planlegging av tjenester, dimensjonering og omfang kan være eksempler på hvordan planverktøyet kan være godt egnet.