LSD og andre hallusinogene stoffer

Spiss fleinsopp

Stoffene har også vært betegnet som psykotomimetiske stoffer eller psykedeliske stoffer.

I naturen finnes mange vekster med hallusinogene virkninger som har vært kjent og brukt i århundrer. Meskalin er det aktive stoffet i peyotekaktusen (Lophophora williamsii). Kaktusen vokser i deler av Mexico og de sørvestlige områdene av USA. «Knappene» på plantene gir en hallusinogen virkning, også i tørket form. Psilocybin finnes i forskjellige sopper. Mest kjent er den meksikanske soppen Psilocybe mexicana, mens vi i Norge har den spisse fleinsoppen. Stoffet gir liknende virkning som meskalin. Cannabisstoffene kan også gi hallusinogene virkninger hvis de inntas i store doser.

Syntetiske hallusinogener er stoffer som ikke har noen naturlig opprinnelse. Det finnes en rekke slike stoffer med helt forskjellig kjemisk oppbygging. LSD – lysergsyredietylamid – er det mest kjente. Stoffets hallusinogene egenskaper ble kjent ved en tilfeldighet i 1940-årene. Forsøk med og utprøving av LSD ble i etterkrigstiden relativt utbredt, særlig innen psykiatrien. Av enkelte psykiatere ble LSD sett på som et stoff som kunne avdekke pasientenes underbevissthet. Det er også vel kjent at amerikansk etterretningsvesen forsøkte å anvende LSD som «sannhetsserum» og et middel som kunne hjernevaske folk. LSD ble totalforbudt ved psykotropkonvensjonen i 1971.

PCP (fencyklidin) ble opprinnelig utviklet som et lokalbedøvelsesmiddel. Det er senere blitt brukt i veterinærmedisinen. Illegal produksjon og bruk av PCP fikk et stort oppsving blant fattige unge misbrukere i USA i 1970-årene. PCP kalles også englestøv, og kan gi en voldsom og helt uforutsigbar rusvirkning. Ketamin er et registrert legemiddel, som har samme virkninger som PCP.

Flere amfetaminpreparater (derivater) gir også hallusinogene virkninger. De utgjør hoveddelen av den mangeartede stoffgruppen som kalles «designer drugs» av hvilke MDMA (ecstasy) er det mest kjente.

I 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene var LSD og andre hallusinogene stoffer populære i studentkretser og hippiebevegelsen, mest i USA. En hadde forventninger til at stoffene skulle utvikle fantasien, og skape ny innsikt og erkjennelse, noe som passet godt inn i datidens ungdomskultur. Eksperimenteringen avtok, sannsynligvis fordi brukerne ble skremt av de ukontrollerbare effektene og de store psykiske skadevirkningene bruken kunne medføre. I dag er det likevel tegn på at LSD er tilbake og markedsføres for en ny ungdomsgenerasjon.

Framstilling og bruksmåter

LSD framstilles som et salt som er løselig i vann. I ren form er det et hvitt, luktfritt, krystallinsk stoff, men gatepreparater kan være utblandet med andre stoffer. Det omsettes i form av kapsler, tabletter eller dryppet på papir/plastbiter. Ofte smugles LSD dryppet på spesielle frimerker. Hvert frimerke inneholder en rusdose som svelges. På grunn av den kraftige virkningen er selv små mengder effektive. Mengde LSD i en vanlig enkeltdose er meget varierende, vanligvis ca.100 mikrogram, eventuelt mindre.

Virkninger

Virkningene av LSD kommer etter omtrent en halv time og kan vare i 6 timer eller mer. Det er ikke mulig på forhånd å forutse hvilken virkning LSD og andre hallusinogener kan ha på den enkelte bruker av stoffene. Effektene kan i løpet av kort tid svinge mellom velbehag og frykt, fra en intens lykkefølelse til angst og panikk og sterke depresjoner.

Den første fasen består gjerne i en tilbaketrekning fra den vanlige verden, hvor omgivelsene synes forandret og farger og former skifter. Synsinntrykk virker skarpere og mer intense, og rene åpenbaringer kan forekomme. En kan føle at en er utenfor sin egen kropp og betrakter den på avstand. Som regel har brukeren innsikt i at opplevelsene er kunstige.

Det største faremomentet ved bruk av LSD er såkalt ”bad trips”. Tilstanden kan sammenlignes med å bli bevisst under et mareritt, men uten å være i stand til å våkne og bli kvitt drømmen. Vrangforestillingene og hallusinasjonene kan vedvare over lang tid, og en tror at LSD-bruk i verste fall kan utløse en langvarig kronisk psykose, som ligner paranoid schizofreni. Dette gjelder alle rusmidler som gir akutte eller kroniske psykoser.

Langtidsbruk kan gi flashback, det vil si at en får symptomer på stoffrus i perioder hvor stoffet ikke brukes. Slike senvirkninger kan komme dager, uker, måneder eller år etter at brukeren har sluttet med LSD. Personer som bruker LSD og andre hallusinogene stoffer er naturligvis farlige i trafikken.

Toleranse og avhengighet

Bruk av LSD kan utvikle en høy grad av toleranse, som i spesielle tilfeller kan gjøre brukeren nærmest immun mot stoffet. De fleste bruker imidlertid LSD og andre hallusinogener så sjelden at toleranse ikke utvikler seg. Derfor oppstår vanligvis heller ikke abstinenssymptomer når bruken opphører. Angstfylte misbrukere trenger først og fremst å bli tatt hånd om under trygge forhold og få ro rundt sin situasjon.

LSD og graviditet

Bruk av LSD under svangerskapet synes å være forbundet med en økt risiko for spontanabort og en høyere hyppighet av misdannelser hos fosteret. Derimot er tidligere funn av kromosomskader ikke bekreftet.

Terapeutisk bruk

LSD og andre hallusinogene stoffer (meskalin, psylocybin) er blitt benyttet i behandlingen av psykiatriske lidelser også i Norge. Den terapeutiske verdien er omstridt. Bruk av LSD som terapeutisk hjelpemiddel er opphørt, vesentlig på grunn av stoffets uforutsigbare virkninger.

Utbredelse

LSD har aldri hatt noen stor utbredelse i Norge. I andre halvdel av 90- tallet var det flere indikasjoner på at LSD hadde fått økt popularitet. Tendensen og beslagstallene for de siste årene tyder likevel på at bruken av LSD er svært begrenset. Dette bildet kan naturligvis endre seg, men det er liten grunn til å tro at LSD vil bli en viktig del av narkotikabruken i Norge. Under én prosent av ungdom mellom 15-20 år oppgir å ha brukt LSD noen gang.

Prosent av ungdom i alderen 15-20 år som oppgir at de noen gang har brukt LSD:

Kilde: SIRUS