Nye rammer for LAR

Nasjonal retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet

LAR er tverrfaglig spesialisert behandling for opioidavhengige, vanligvis heroin. Behandlingen anbefales fortsatt organisert som et trepartsamarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, sosialtjenesten i kommunen og primærhelsetjenesten, med pasienten i midten. Bruk av substitusjonslegemidlene buprenorfin og metadon er deltiltak i en helhetlig rehabilitering. Målet er å redusere skadene av rusavhengigheten og faren for overdosedødsfall.

Aldersgrensen bortfaller

Behandlingsinnsatsen må tilpasses den enkeltes ønsker og behov og vil derfor variere. Pasientenes reelle medvirkning i sin egen behandling og tilfriskning er viktig.

Retningslinjen er utarbeidet på bakgrunn av internasjonal forskning om substitusjonsbehandling og på grunnlag av klinisk erfaring i Norge. Den slår fast at utgangspunktet for å tilby LAR er påvist avhengighet av opioider, vanligvis heroin. Aldersgrensen i LAR bortfaller, men før LAR tilbys, skal en alltid vurdere om pasienten vil ha nytte av behandling uten LAR-legemiddel. Særlig gjelder dette yngre pasienter.

Buprenorfin er førstevalget

Beslutning om innskrivning i LAR er lagt til spesialisthelsetjenesten. Når pasienten er stabilisert i LAR, kan den medisinske delen av behandlingen overføres til allmennlege i helsetjenesten i kommunen. Spesialisthelsetjenesten har også ansvar for en eventuell avvikling av behandlingstilbudet.

Legemidlene som brukes i LAR, buprenorfin og metadon, er begge effektive legemidler i substitusjonsbehandling. Av hensyn til pasientens og samfunnets sikkerhet anbefaler en buprenorfin som førstevalg. For en del pasienter vil likevel metadon være mest velegnet. Det skal legges vekt på pasientens ønske ved valg av legemiddel.

Sammensatte behov

Heroinavhengighet er en sammensatt lidelse, med stort behov for behandling og oppfølging fra mange instanser. Pasienten skal få tilbud om behandling for andre sykdommer. Det skal legges stor vekt på rehabilitering og omsorg i kommunen. Å sikre bolig med tilfredsstillende oppfølging er særlig viktig, samt bistand til utdanning, arbeid eller annen meningsfull aktivitet. For mange pasienter vil LAR være en livslang behandling, og mange pasienter vil ha behov for bistand fra kommunen i store deler av behandlingsforløpet.

Streng kontroll

Substitusjonslegemidler er sterkt avhengighetsskapende og har stor gateverdi. For å sikre at legemiddelet ikke blir omsatt eller gitt videre til uvedkommende, og derved setter andres liv og helse i fare, vil utlevering og inntak av legemiddelet kunne underlegges streng kontroll. For å sikre at behandlingen er forsvarlig og for å hjelpe pasienten til å oppnå god rusmestring gir LAR-forskriften mulighet til å ta blod- og urinprøver, eller andre biologiske prøver, av pasienten. Kontrolltiltakene skal tilpasses den enkeltes situasjon etter en samlet vurdering.

Det er påvist økt dødelighet ved avslutning av substitusjonsbehandling. Ufrivillig avslutning av LAR skal derfor bare kunne skje ut fra en streng medisinskfaglig vurdering. Pasienter som selv ønsker å slutte i LAR, bør få tilbud om tett oppfølging. De som har avsluttet, bør raskt få tilbud om fornyet substitusjonsbehandling dersom de ønsker det.

Behandling utenfor LAR

Langvarig substitusjonsbehandling skal alltid skje innen rammen av LAR. Utenfor LAR kan en igangsette slik behandling, i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Det kan skje når det er fare for liv og helse (øyeblikkelig hjelp). I slike situasjoner brukes Suboxone®. Når pasienten er utenfor fare, vurderes henvisning til LAR eller videre nedtrapping inntil ett år.

Arbeidet med ny retningslinje

LAR-retningslinjen legges foreløpig ut i nettversjon. Den vil i løpet av våren foreligge trykket, både i sin helhet og i to kortversjoner, en for tjenesteutøvere og en for pasienter/pårørende.

Arbeidet med å utarbeide forskrift og retningslinje for LAR har tatt fem år. I desember 2009 ferdigstilte Helse- og omsorgsdepartementet LAR-forskriften med ikrafttredelse fra årsskiftet.

Retningslinjen, sammen med LAR-forskriften, erstatter rammeverket som ble utformet da substitusjonsbehandling ble et landsdekkende tilbud i 1998.