Lov om pasientrettigheter av 2. juli 1999 nr 63 (pasientrettighetsloven) skal bidra til å sikre at pasienter får lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet. Loven skal også bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd. Loven må sees i sammenheng med andre lover som berører helsetjenesten som helsepersonelloven, spesialisthelsetjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven og lov om psykisk helsevern.
Forsidebilde
Sosial- og helsedepartement utga i 2000 et rundskriv med merknader til pasientrettighetsloven og forskrift om prioritering av helsetjenester og rett til helsehjelp (I-60/2000). Det er blitt gjort flere endringer i loven siden den ble vedtatt i 1999. Dette gjelder bl.a. lovens bestemmelser § 2-1 rett til nødvendig helsehjelp, § 2-2 rett til vurdering og § 2-4 rett til valg av sykehus. Det har også kommet inn nye bestemmelser § 2-6 om rett til syketransport og § 2-7 om forvaltningslovens anvendelse. Som en følge av endringer i pasientrettighetsloven har det blitt vedtatt endringer i prioriteringsforskriften. Videre har rusreformen, hvor ansvaret for behandling av rusmiddelmisbruk er overført spesialisthelsetjenesten, medført et behov for en klargjøring av de konsekvenser dette får for denne pasientgruppen og tjenestene. På bakgrunn av de ovennevnte endringer har det vært sett som hensiktsmessig å utgi et nytt rundskriv med merknader til loven. Rundskrivet inneholder lovteksten til pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften med merknader. Merknadene bygger på tidligere merknader i rundskriv I-60/2000 og uttalelser fra forvaltningen som er kommet i etterkant. Det gis også enkelte presiseringer av hvordan direktoratet mener bestemmelsene er å forstå. Merknadene har ikke rang som lov eller forskrift, men er ment som en klargjøring av det som er regulert i lov og forskrift.(utdrag fra forordet i IS-12/2004)
